Onsdag - Tristhet, skolestart og fine minner.

Hei med utropstegn funker dårlig i dag. Er så tom at jeg nok ikke klarer å få fram mye entusiasme samme hvor mye jeg prøver. Om dette blogginnlegget blir negativt, beklager jeg det. Det går opp og ned, ikke sant? Men uansett: Hei. Jeg håper du har det fint, og det mener jeg.

Jeg føler egentlig for fryktelig lite akkurat nå. Vel, egentlig blir det litt feil. Det er bare det at det jeg har lyst til, det er komplett umulig. Samme hvor mye jeg gjerne vil, og samme hvor mange tårer jeg gråter, kan jeg ikke ta et fly ned til Stavanger nå. Jeg kan ikke få Alex til å dukke opp her igjen heller. Neste gang vi treffes blir nok i høstferien! Vi har faktisk høstferie samtidig. I uke 41 skal det skje. Nå er det uke 34. Mange, lange uker og høstmåneder med skole og savn. Hater september, seriøst.

Ok, da starta man fryktelig negativt. Er bare ikke i så sykt godt humør i dag, sånn er det bare. Hører på vakre Annihilatorballader og må gjøre noe hele tida for å ikke tenke. Da kommer jeg bare til å begynne å grine. Hvis jeg først begynner, vet jeg ikke om jeg kommer til å klare å stoppe. Hjelp. Det verset er nesten at jeg ikke kan gjøre noe som helst. Alex er langt, langt borte fra meg, og det kommer han til å fortsette å være ei god stund til også.

Uka har vært fantastisk, det er det virkelig ingen tvil om. Jeg vil faktisk påstå at det er den beste uka jeg har hatt i mitt liv, og det skal en god del til egentlig! Om det er noen vits i å ta en oppsummering fra hver dag, er jeg ikke helt sikker på. Jeg kan prøve å se hvor mye jeg husker, og hvor mye jeg orker å skrive om. Det er jo mye som ikke kan beskrives. Så langt blir det nok ikke da.


Det er så rart å begynne å se tilbake. Tenke på hvordan det var før den uka, liksom. På en måte føles det som om Alex var her ufattelig lenge, fordi jeg sjelden lever så mye som når jeg er sammen med ham. På en annen side har tida bare rast av gårde, og jeg trenger så mye mer. Som de synger i Megadeths ”Time: The Beginning”: ”Time waits for no one. Not even me.” Vakkert, og veldig sant.

Jeg må vel begynne med mandagen. Hvordan fikk jeg tida til å gå? Joda, det gikk overraskende greit. Møtte Gry og Oddny på Fagerlia klokka elleve, og i litt over en time gikk vi rundt og så på diverse merkinger og friska opp igjen et par ruter. Jeg var rimelig trøtt, men gjorde så godt jeg kunne for å konsentrere meg. Oddny kjørte meg rett på Moa, der jeg traff Sandra, Marita og Camilla. Herlig å se dem igjen! Vi gikk rundt på Moa i noen timer; shoppa, skravla og kosa oss. Vi spiste faktisk også på Mc.Donalds. Sjelden kost, men godt er det av og til. Jeg dro hjem i firetida, og resten av kvelden skjedde det ikke så mye. Jeg prata med Isabel, Sandra og Alex, og venta og venta på at klokka skulle bli så mye at jeg kunne legge meg. Da gikk tida rimelig sakte.

Natta før forrige tirsdag ble usedvanlig lang. Sovna faktisk rundt halv tolv, men våkna først halv to, og så i firetida. Da klarte jeg ikke å sovne igjen, så lå våken i tre timer til jeg endelig kunne stå opp. Det gjorde ikke så veldig mye da; hadde jo holdt ut i mange uker, så burde jo klare et par timer til. Dessuten hadde jeg en sånn lykkelig følelse inni meg. Det var sykt herlig da alarmen ringte og jeg endelig kunne hoppe i dusjen. En rask frokost fulgte på, før jeg og pappa endelig kunne sette oss i bilen og kjøre til flyplassen. To minutter før vi var framme, ringte Alex. Han var der allerede. Hjertet mitt slo fortere. Seriøst, endelig! Har venta så lenge.

Det er alltid magisk å møte Alex igjen. Jeg bare forsvinner inn i en annen verden; blir sorgløs, lykkelig og kan ikke annet enn å smile, smile. Det er så koselig. Jeg lengtet tilbake til den verdenen jeg …

Tirsdagen er det vel ikke så mye å skrive om. Vi tok det ganske så med ro; skravla, hørte på musikk og lydbok(ei genial bok som heter XXL), spiste pannekaker, og på kvelden så vi ”Mors Elling”. Syns den filmen er søt jeg. Det ble ganske seint den natta så vidt jeg husker. Det ble det for så vidt alltid. Viktig å utnytte tida!

Onsdagen hadde vi få planer for; greia var egentlig bare å ta det som det kom. Alt er jo morsomt sammen med Alex. Vi hadde en sen og koselig frokost med O’boy, gode skiver og radiohøring. Elsket de frokostene der; kommer til å savne dem. Spiser alltid frokost alene jeg.

Vi fant ut at vi skulle sjekke opp se på kinomulighetene, for å se om der var noen bra filmer. En norsk skrekkfilm, ”Snarveien”, burde være verdt en kinotur fant vi ut. Vi avtalte med Vebjørn at vi skulle ta oss en tur neste dag. I sekstida tok vi bussen til Moa. Der møtte vi Maxim, Svein og etterhvert Eirik. Artig å se dem igjen! Det var ikke mye vi gjorde den Moaturen; det ble som regel bare å gå og snakke og sånt. Alex kjøpte et kontantkort, og vi diskuterte flittig hva vi egentlig skulle finne på. I sjutida fant vi ut at vi egentlig kunne stikke hjem snart, men bussen gikk ikke før kvart over åtte. Da gikk vi på Burger King. Koselig, virkelig.

Jeg kjenner at tårene kommer snart. Vet ikke om jeg orker å skrive mer. Får vel bare prøve. Etter Moaturen skjedde det ikke så mye. Sløvt og koselig og søtt. Sånn skal det være!

Torsdagen var vi skikkelig klare for kino. Fint at vi fikk gått på kino sammen denne gangen, egentlig, siden jeg alltid har hatt lyst til det. Bra jeg og Alex har lik smågodtsmak egentlig, haha. Uansett; filmen var … Litt kul, men vil vel egentlig ikke kalle det en skrekkfilm. Man skvatt et par ganger, men ellers var det liksom ikke noe stort. Var ikke overnaturlige ting der heller, og det gjorde det hele mindre skummelt etter min smak. Dessuten var slutten helt brå. Det føltes ut som om filmen bare stoppa, fordi de ikke hadde tid til mer eller noe. Rar følelse.

Kinoturen var uansett artig! Både Alex og Vebjørn er morsomme mennesker jeg setter stor pris på. Det vet nok de fleste allerede. Tror det var den kvelden vi spilte key board, og diverse stoler gikk i golvet …

Fredag ja … Vi hadde vært sammen i sju måneder! Faktisk første gangen vi fikk være sammen på en månedsdag. Vi fant ut at det måtte markeres med å spise på Egon. Foreldra mine ble også med, og det ble ganske så koselig. Kjøpte meg en ganske god lasagne og hadde det supert. På vei hjem diskuterte jeg og Alex ”Aktiv dødshjelp”, av alle ting. Vi kan snakke om alt vi. Ellers; på fredag fikk vi forresten bøkene i Bertserien, som vi bestilte på onsdag. Vi digger den serien! Bert har mange geniale gullkorn altså. ”Allergisk”. ”Kryss og slem”. Å høre på lydbok sammen med andre folk er skikkelig koselig faktisk. Det anbefales!
Så var det plutselig lørdag da. Å herregud, så fort tida går, liksom! For en gangs skyld sto vi opp ganske tidlig; klokka tolv. Litt over halv ett kom Marte og henta oss. Godt å se henne igjen! Først gikk vi en tur på butikken og kjøpte ferdigmuffins. Og muffins ble det … til slutt. Jeg og Alex kan vel ikke akkurat skryte på oss at vi hjalp til så særlig mye. Skulle gjerne ha gjort det da, om jeg hadde fått sjansen.

Vi dro ut til farmor etter det, med muffins og alt. Farmor var strålende blid, og det var så koselig å se henne igjen! Fint at hun får treffe Alex også selvfølgelig.

Jeg og Alex gikk rett fra farmor og bort til Sandra. Herlig å se henne også igjen! Vi tre hadde en skikkelig koselig ettermiddag/kveld med skravling, musikkhøring, og en tur i Vågen. I Vågen kjøpte vi godteri, før vi stakk opp til Sandra igjen for å se en film som het ”Den siste revejakten”. Den var vel ikke særlig bra, sånn egentlig. Jaja, gjorde ingenting det; koselig var det likevel. Det var visst uka for filmseeing dette.

Vi ble henta i nitida, og da var det reker(æsj) og heldigvis også hjemmelaget pizza hjemme. Etter det så vi ”20 spørsmål”, som egentlig er ganske søtt.

Søndag. Nå hadde vi dessverre begynt å innse at alle gode ting tar slutt. Allerede da gjorde det vondt, selv om vi var fast bestemt på å nyte de siste dagene. Vi sto opp seint som vanlig, og spiste kald hjemmelaget pizza til frokost. Deilig. I femtida dro vi til mormor og folka en tur. Der satt vi og prata med folk ei stund. Dessuten spiste vi litt Mint. Litt for mye Mint, i mitt tilfelle. Jeg lo og lo og sa mye rart til Alex og Vebjørn. Egentlig tror jeg nok den største grunnen var at jeg var lykkelig. Hvordan kunne jeg unngå det?

Jeg og Alex dor nesten rett fra mormor og bort til Camilla. Planen var en filmkveld sammen med henne og kjæresten hennes, Magnus. Det ble skikkelig koselig, selv om det ble lite filmseing. Vi satt bare og snakka og snakka. Koselig å bli litt bedre kjent med Magnus også!

Jeg og Alex stakk hjem rundt halv elleve, meget fornøyd med dagens begivenheter. Resten av kvelden ble bare brukt på koselighet, som vanlig.

Da er det onsdag, og jeg fortsetter skrivinga. Det ble litt for mye å fullføre i går.

Mandagen kom da, den også. Altfor, altfor fort. Vi var enige om at den siste kvelden skulle nytes. I sekstida dro vi for å leie film. Vi leide to stykker; ”Døden på Oslo S” og ”Hawaii Oslo”. Mamma kjøpte Smash og Pepsi Max til oss, så vi hadde rigga oss til for en skikkelig filmkveld. Det var sinnsykt koselig! Men film, det ble det lite av. Det ble mest babling og mye latter. Det gjorde absolutt ingenting. Vi bestemte oss også for å se ”One Night Live In Buenos Aires”, siden Megadeth faktisk er yndlingsbandet til begge to.

Vi døgna omtrent til dagen etter, fast bestemt på å utnytte tida maksimalt. Uheldigvis sovna vi et par timer da. Sto opp seint, og tirsdagen er det ikke mye å si om. Vi hadde det veldig koselig, med søt frokost og alt, men tårene lå der hele tida. Det er virkelig lenge siden jeg har grått så mye.

Så grusomt det var å sette seg i bilen på vei mot flyplassen. Tviholde i hånda til kjæresten min og vite at det var sinnsykt lenge til vi kunne se hverandre igjen. Avslutte ei perfekt uke. Seriøst, det gjorde så vondt. Det gjør vondt enda faktisk. Veldig, veldig vondt. Som sagt blir jeg ikke helt hel igjen før vi er møtes igjen!
ø
Da jeg kom hjem, var jeg helt tom, og livredd for å begynne å gråte og ikke klare å slutte. Gikk rundt og rundt i huset som en zombie; opp og ned trappene, fram og tilbake og inn og ut av rom. Jeg ble med mamma og pappa en tur rundt Valen, bare for å ha noe å gjøre., Jeg er glad vi gikk fort da. Ville gå bort alt som var vondt. Selvfølgelig klarte jeg ikke det.

Den kvelden skjedde det ikke stort; var en liten tur hos mormor og folka, hadde en oppmuntrende samtale med Isabel og en med Sandra, og selvfølgelig snakka jeg med Alex. Den følelsen av å høre stemmen hans, men langt borte og litt forvrengt av telefon, det er grusomt det! Likevel; det hadde vært millioner ganger verre om vi ikke hadde kunnet snakke sammen i det hele tatt. Jeg setter utrolig pris på alle meldinger og alle samtaler vi har. Takk for Netcom Bestevenn, som jeg har sagt hundre ganger før! Før likte jeg ikke Netcom; syns det var for dyrt, men nå har jeg skifta meninga altså.

Og brått sulle skolen begynne på igjen. Sommerferien er over, folkens! Jeg skjønner ingenting jeg. Jeg vet bare at dette har vært den beste sommeren i livet mitt.

Farfar henta meg klokka kvart over ti i dag tidlig, og jeg dro ut i Langevågen der jeg møtte Sandra og Marita. Ville ikke reise ut alene første dagen, liksom. Vi tok båten til byen og derfra buss til Fagerlia. På den bussen var det sinnsykt mange folk, veldig varmt og selvfølgelig måtte vi stå. Jeg fikk vist fram min gode balanse, haha. Sandra og Marita kan heldigvis alltid få meg til å føle meg bedre.

Klokka tolv satt vi altså i aulaen, alle de ca 270 førsteklassingene. På skolen er det til sammen 900 elever eller noe sånt. Her var det diverse taler fra rektor, elevrådsrepresentanter osv. Virker som om elevrådet har litt viktigere oppgaver og større innflytelse enn de hadde på ungdomsskolen. Må forresten nevne at noen flinke tredjeklassinger fra musikklinja opptrådte der også! Så var det klasseopplesning. Da klassene ble lest opp, gikk vi rett til klasserommet. Hadde heldigvis Ragna sammen med meg, så slapp å gå alene. Læreren vår het Anita, og læreren for den andre gruppa het Solfrid. De virka OK begge to. Timene i dag ble mest brukt til presentasjon(alle sa hva de het, hvor de kom fra og hvilket hovedinstrument de hadde). Om noen er i tvil, så er sang hovedinstrumentet mitt.

Vi er vel 28 elever i klassen, tror jeg. Kjenner en del der fra før, og så er det mange jeg ikke aner hvem er. Jeg lurer på hvem jeg kommer til å bli best kjent med? Gleder meg til å finne det ut; jeg elsker å bli kjent med nye folk.

Morgendagen skal visst bestå av ”opplæring i studieteknikk”, så et kurs i Clasfronter og ISkole, og så en omvisning på skole. Full dag; fra kvart over åtte til tre. Blir uvant å legge seg tidlig. På kvelden er det familieselskap til farfar, som har bursdag i morgen. Blir koselig det!

Jeg lurer på hvordan dagene mine vil se ut framover? Siden jeg ikke kommer hjem før kvart over fire hver dag, og må stå opp litt før halv sju, kommer jeg vel til å være ganske så utslitt? Jeg er livredd for å ikke få nok tid til venner, til Alex, og til alt jeg elsker å gjøre. Håper jeg klarer å prioritere riktig og få med meg det jeg vil. Det må jeg.

I dag har det ellers ikke skjedd så mye; har snakka litt med Alex(ikke nok), og så har jeg og pappa vært ute og kjørt en biltur for å prøve mer av GPS’en. En forvirrende greie det der. Nå er det snart pizza, så får vi se når jeg tar kvelden.

Ha det fint da.

Må bare avslutte bloggen min med et par viktige ting:

Gratulere med dagen i går, Jeanett!

Ukas sang: Testament – The Legacy. Den sangen får meg til å gråte, alltid.
Ukas sang 2: Metal Church – Gods Of Second Chance. Evig kul sang som kan løfte humøret mitt et hakk eller to.

Har det ikke så bra akkurat nå, skal jeg være helt ærlig. Har akkurat grått enda mer og vært fortvila over at tida går så sakte. Derfor skal jeg prøve å skrive opp det som er positivt, for faktisk har jeg det veldig fint for tida:

Jeg har fantastiske venner. De tar alltid vare på meg, og jeg prøver så godt jeg kan å ta vare på dem også. Jeg setter utrolig stor pris på dere alle sammen; at dere alltid hører på hva jeg har å si eller får meg til å le og tenke positivt. Tusen takk.
Familien min. De har gitt meg mer enn jeg kan forvente, både av reiser og av støtte. Setter pris på alt dere har gjort for meg.
Minner. Jeg har ufattelig mange gode minner å se tilbake på med folk jeg er glad i, og jeg vet at det blir flere.
Ny skole. Det er gøy at det skjer noe. Klassen virker grei, og jeg håper virkelig at jeg kan bli kjent med flere folk. Jeg gleder meg også til å utvikle meg innen musikk. Sist, men ikke minst, er det godt å ha noe å gjøre. Da går vel dagene, kanskje, litt forter(selv om det føles ut som om jeg har vært uten Alex i tre uker, minst).
Musikk. Har fått tre nye CD’er, nemlig Megadeths ”Risk”(tusen takk Ida) og ”Killing Is My Business … And Business Is Good”. Dessuten har jeg også fått Slipknots ”Iowa” av Alexander. Storfornøyd med disse tre altså! Tenk; jeg mangler bare en MegadethCD.
Alexander. Han er verdens beste gutt, han er min, og jeg er evig stolt av og glad i ham! Bare å tenke på det er nok til å få meg til å føle meg bedre.

Lykke til med ny skole alle sammen. Håper høsten blir fin og innholdsrik for dere alle.

Tusen takk for ei herlig uke Alexander! Den glemmer jeg aldri, uansett. Jeg vil ikke ha noen andre enn deg. Du er alltid i tankene mine.