Lørdag - Vonde dager for et helt land, og en hel verden.

Det er så grusomt. Så ufattelig, ubegripelig tragisk. Hele Norge er rammet av en så overveldnede katastrofe at ordene blir umulige å finne. Tankene mine går til alle pårørende, overlevende og døde, som ble offer for så meningsløse hendelser i går. Jeg går rundt med en stor klump i halsen og et hjerte som verker for alle som har mistet noen de er glad i og gjennomgått et helvete.

Moldejazz og Jazzlogen var fantastisk hele uka, men fikk en brå vending da meldingen først kom om en eksplosjon i Regjeringskvartalet. Satt på Egon med forledra mine, Ragna og Hans Fredrik, og ikke i min villeste fantasi kunne jeg ha forestilt meg hvordan denne fine dagen kunne endre seg så drastisk. Vi ble dypt sjokkert og ganske redde da vi hørte om det. Moldejazz besluttet likevel å holde konsert, under tvil, selv om humøret var betydelig endret, dro vi og så Cinead O'Conner og Jarle Bernhoft. Mens vi venta på kveldens siste band, Röyksopp, sto vi under et skur i ly for regnet. Da vi hørte at de hadde begynt å snakke fra høytalerne, gikk vi for å se hva som skjedde og om bandet skulle spille snart. Plutselig merka vi at alle begynte å gå. Konserten var blitt avlyst. Snart skjønte vi hvorfor. Bildene og historiene raste innover oss, både fra Utøya og Oslo. Alle var dystre og alt føltes uvirkelig. Marerittaktig, bare verre fordi dette var virkelig. Jeg var knust i likhet med alle andre.

Da vi kom til frokosten idag, slo det overveldende tallet 91 drepte mot oss som en kniv i hjertet. Jeg hadde aldri trodd at tallet ville være så høyt. Jazzlogen har jo vanligvis en parade hvor vi spiller glad musikk, dansere danser bak oss og alle er i godt humør. I dag ble det naturlig nok en annerledes parade. Vi bar sørgebind, spilte en Sørgemarsj og gikk fra Alexandraparken til Domkirka. Over tusen mennesker fulgte bak oss, og det var helt stille overalt. Ingen sa et ord. Det er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Jeg er glad for at jeg kunne være med å markere noe sånt; da følte jeg i alle fall at jeg gjorde noe. Kirka var full av folk. Mange gråt, og alle var ute av seg. Her holdt biskopen tale og vi spilte Sørgemarsjen en gang til mens tårene sto i øynene våre. Et minne som har brent seg fast i hjertet allerede.

Nå har jeg kommet hjem, og tok en pause fra nyhetssendingene for å få skrevet ned dette. Jeg har så mange usorterte tanker at jeg vanskelig finner ord. En fin sommerdag full av festivaler, ungdommer på sommerleir og lykkelige mennesker ble i går brutalt ødelagt. Igjen står vi med savn, tomhet og en følelse av å ikke forstå noe som helst. Jeg vet ikke hvordan jeg best kan avslutte dette innlegget. Kanskje med å si at jeg tenker på alle mennesker som er berørt av dette, og tenner lys for dere alle.