Lørdag - Alexander.

Hei.

Da har jeg reist fra Alexander. Det er like fælt hver gang. Eller egentlig blir det verre og verre, sikkert fordi vi kommer nærmere og nærmere hverandre for hver gang. Vi har fantastiske dager sammen, men de går så fort og før jeg vet ordet av det er vi hjemme igjen. Jeg gjør alt jeg kan for å ta vare på øyeblikkene, men brått er det over, og akkurat nå føles en måned som en enorm evighet, selv om jeg vet at det ikke er sånn. Vi er sinnsykt heldige som får møte hverandre så ofte i det hele tatt. Jeg vet at det kommer til å bli litt hedre etter hvert, men helt hel igjen blir jeg ikke før jeg kan klemme gutten min igjen.

Jeg hadde glemt at savn gjør så vondt. Så sinnsykt, altoppslukende vondt. Det er virkelig ikke meninga å klage; jeg har fantastiske venner, jeg har en ubeskrivelig kjæreste og en utrolig snill familie. Jeg skal begynne på musikklinja til høsten og jeg har alt jeg trenger. Kanskje er jeg dramatisk, kanskje er jeg bortskjemt. Mest sannsynlig er jeg nok det. Det er bare det at … nei, hva er det egentlig? Jeg har vel ingen god unnskyldning for å være så trist, for å gråte. Det fins jo så mange verre ting. Men hvem har sagt at man trenger en unnskyldning? Hvem avgjør hva som er verdt å gråte for? Jeg vet ikke. Noen ganger gråter man jo når man er glad også. Eller sliten. Eller sint. I alle fall gjør jeg det. Det er som sagt ikke meninga å virke helt hysterisk, men dette er altså NataliesVerden, og nå består den av forvirra tanker og overveldende savn. Da er det godt å skrive, faktisk. Jeg liker ikke å virke svak, at jeg fyller bloggen min med sånne ting. At andre gjør det, har jeg derimot ingen ting i mot. Forstå det den som kan. Jeg har aldri tenkt at noen gråter for noe unødvendig, noe bagatellisk. Jeg skal aldri avvise noen om de vil snakke, samme hva det er. Alle opplever ting på hver sin måte. Hvordan kan vi vite hva som gjør vondt hos mennesker? Hvordan kan vi dømme uten å vite helt sikkert hva som foregår inne i noen? Jeg mener at det er viktig å få ut følelsene man har. Få uttrykt seg på et eller annet vis.

Det er ikke bare Alex jeg savner! Jeg savner vennene mine som er på ferie, og vennene mine som bor langt unna. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne samle alle jeg var glad i på et sted. Av og til skulle jeg ønske at man kunne stoppe tida, holde fast på øyeblikkene, få dem til å vare så lenge man ville. Jeg spør, som sikkert tusenvis har spurt før meg: ”Why must all good things come to an end?” Men kanskje må det være sånn. Hvordan kan noe være godt, hvis ingenting er vondt? Kanskje må vi savne, slite litt, være deppa, for at vi skal ha mulighet til å bli lykkelig? Hvor sykt det enn høres ut, må man vel ha en balanse mellom savn og tilstedeværelse, mellom glede og sorg, mellom motgang og medgang, positivitet og negativitet? Jeg tror det.

Jeg har alltid ment at å være positiv er viktig. Smil til verden, se lyst på livet. Lettere sagt enn gjort, virkelig. Av og til går det ikke, men det kan aldri skade å forsøke.

Det er ikke mye som skal til for å lyse litt opp på en ellers trist og tankefull dag. Fikk akkurat vite at Elisabeth og Helge ikke er langt unna! Snart kommer de hjem. Jeg blir alltid i godt humør av å være sammen med dem; humøret til hele familien stiger, og det er alltid liv. Jeg har virkelig verdens beste søster, og hun har funnet seg en super kjæreste. Det har for så vidt jeg også.

Jeg vet ikke om jeg klarer å skrive så mye om de ubeskrivelige, uforglemmelige dagene jeg har hatt i Stavanger. Jeg skal prøve å gi et kort referat, i alle fall. Sovna utrlig nok ganske fort natt til tirsdag, selv om jeg gleda meg sykt og hadde sovet lenge på mandagen. Godt var det, for skulle opp kvart over fem! Flyturen gikk knirkefritt, og litt over ni møtte jeg Alex og den superkoselige mora hans! Åå, det var godt å se dem igjen. Jeg finner ikke ord.

Vi stakk hjem til mora hans og chilla der i et par timer, før vi kjørte hjem til faren til Alex der vi henta noen ting og sånn. Så tok vi bussen til mora igjen, og chilla der. Lydbokhøring, pannekakespising og avslapping fulgte på. Vi begynte å lese ”Døden på Oslo S”, en utrolig fin bok!

Alt er kaotisk og minnerikt og fint, så det er vanskelig å huske rekkefølga på ting. I alle fall spiste vi Smash igjen. Herlig! Smash er sinnsykt godt. Vi spiste generelt mye godteri den uka her. Og drakk mye brus. Men sånn skal det være! Sommerferien skal utnyttes til fulle. Og seriøst; snart er halve sommerferien over! Jeg kan virkelig ikke tro det. Musikklinja nærmer seg, høsten nærmer seg. Har aldri opplevd at en sommerferie har rast sånn av gårde. Har en følelse av at den kommer til å fortsette å rase også. Det gjør for så vidt ikke så mye, for det er siste uka i sommerferien at Alex kommer. Heldigvis begynner jeg ikke på skolen før 19. august! Dessuten blir det jo selvfølgelig spennende med ny skole, nye fag og ikke minst nye mennesker! Det minner meg på at jeg burde spille kornett snart, så ikke leppene mine visner helt. Det er vel en fare for at de har gjort det allerede. Best å passe på!

Ok, hvor var jeg? Jo, tror vi hopper rett til onsdagen. Jeg var allerede da sjokka over hvor fort klokka virkelig gikk. Klokka ble nesten min fiende. Husker ikke helt når vi sto opp(det ble ganske seint hver dag), men i alle fall stakk vi på Mefisto, en rå Metalbutikk, da klokka var rundt to. Der møtte vi Kjartan(en kompis av Alex, som jeg også har visst hvem er), og kjæresten hans, Ida. Geniale folk, seriøst! Vi stakk hjem til dem, og chilla der i en del timer. Spiste pølser, hørte på musikk(det gikk en del i Head Crusher, Megadeths nye singel!), og tida gikk fort. Ida og Kjartan var utrolig greie og kjørte oss hjem i sjutida.

Må bare få med at ”Head Crusher” kommer fra Megadeths kommende album, ”Endgame”. Det kommer i september i år! Jeg gleder meg så sykt. Sangtitlene har kommet ut, og det ser lovende ut, særlig ”The Hardest Part Of Letting Go … Sealed With A Kiss”. Har troa på et skikkelig suksessalbum jeg!

Ok, da går vi videre med referatet(beklager oppramsing, men noen ganger blir det så mye at skrivinga nesten blir litt hemmet av det, om dere skjønner). Snart kom i alle fall Chris en tur! Det var kult å se ham igjen, skikkelig også faktisk. Vi brukte vel tida på å prate, se på filmer på Youtube, gå på butikken og kjøpe ”Jubelbrus!” og ellers bare chilling. For å si det sånn; det bor mange geniale folk i Stavanger!

Torsdag. Allerede! Det skulle faktisk ikke gå ann, så fort gikk tida. Uansett; vi sløva lenge(hørte blant annet på Zatsiki, genialt!, før vi gikk en tur sammen med Christian og Nico, en nydelig hund. Det regna litt, men jakka til Alex hjalp godt! Været var forøvrig ganske fint hele tida mens jeg var der nede, sånn egentlig. Stort sett Skinnjakkevær, og det er godt!

I firetida tok vi bussen til byen, og ble gående der ei stund; Platekompaniet osv. Alex kjøpte seg Metallicas ”Metallica”, populært kalt ”The Black Album”. Helt svart cover! Stilig.

Vi stakk også en tur innom Mc.Donalds, siden begge to var sykt sultne! Lenge siden jeg har spist der; det var utrolig koselig. Vi fikk dessuten handla inn både Smash og brus i dag også; jeg er stolt av at vi, eller egentlig Alex, klarte å finne det!

Torsdagskvelden ble ikke brukt på så mye annet enn de tidligere kveldene; avslapping, skravling osv. Jeg elsker sløve kvelder med mennesker jeg er glad i! For å si det sånn: Jeg kunne overhodet ikke hatt det bedre. Alt var perfekt.

Fredagen sto vi opp seint. Veldig seint, faktisk. Vi chilla ei stund og jeg bladde igjennom en god del av spillelista til Alex som består av ca 700 sanger! Masse genialt der ja. Har forresten funnet ut et album jeg bare må ha. Annihilators ”King Of The Kill”! Det bandet har så mange fantastiske sanger; nydelige ballader som ”Holding On”, ”Only Be Lonely”, ”Phoenix Rising” og ”the One”, og dødskule sanger som ”King Of The Kill”, ”Hell Is A War”, ”Speed”, ”Striker” og ”Alison Hell”! Annihilator har både variasjonen, teknikken og følelsene.

Ok, nå snakka jeg meg litt bort. Annihilator har prega denne uka litt nemlig, så følte jeg burde skrive litt om dem. Mobilen min er fylt opp av dem! Gøy. Uansett; etter hvert gikk vi til byen. Stavanger er en skikkelig fin by, faktisk. Vi vasa rundt der ei god stund(fant blant annet ut at Seven Up er veldig godt). Vi hadde planer om å sjekke ut Mefisto, men vi var akkurat litt for seine, så den var stengt. I alle fall fant jeg også ut at jeg skulle slå til og kjøpe ”The Black Album”. Gleder meg til å høre skikkelig på det! Etter hvert møtte vi Thomas, en kompis av Alex. Han var skikkelig kul! Håper jeg får treffe ham flere ganger. Vi hadde egentlig ikke helt peiling på hva vi skulle drive med; litt trasking i byens gater ble det, før vi gikk hjem og satt og prata og utveksla musikk ei stund. Da vi hadde fulgt Thomas til bussen i åttetida, fikk kveldsturen en litt overraskende og skummel vending det nok tar litt tid før jeg glemmer. Orker ikke å gå inn på det nå.

Fredagskvelden var en skikkelig fin kveld. En kveld det ikke finnes mange av. En kveld fylt av glede og dype samtaler og godteri og vakre mennesker. Eller i dette tilfellet, et vakkert menneske. Alexander.

Lørdagen? Uff. Da snille Frida hadde laga horn med ost og skinke til oss, satt fram Cola, og jeg plutselig bare måtte reise meg og hente kofferten min fordi vi skulle dra … Jeg klarte ikke å slutte å gråte. Tårene bare rant og rant. Onkelen til Alex var grei og kjørte oss på flyplassen. Vi trodde egentlig at vi hadde dårlig tid(innerst inne håpa jeg nesten at vi skulle være for seine, eller kanskje helst at flyet skulle være forsinka eller til og med kansellert), men neida. Det var helt i rute. Å si ha det er så grusomt at jeg ikke orker å skrive om det. Jeg klarer det ikke. Har ikke ord, rett og slett. De fleste skjønner nok hva jeg mener.

Flyturen gikk fint. Assistansefolka holdt på å glemme meg, og omtåka og trøtt som jeg var, tok det litt tid før jeg skjønte at jeg måtte komme meg ut av flyet før det dro videre til Trondheim. Pappa fikk nok litt sjokk da folk begynte å gå om bord i flyet uten at jeg hadde kommet ut av det. Alt ordnet seg imidlertid helt fint! Det gjør som regel det.

Ellers i dag; har prata med Isabel og Alex, spist, dusja og pakka ut. Ellers skjer det lite.

Har fått ”Formørkelsen”, den tredje boka i Twilightserien! Den varer i 19 timer, så da har jeg heldigvis noe å gjøre. Tror jeg skal stikke og lese litt i den eller noe. Kanskje spille litt key board, synge litt. Vet ikke om jeg kommer til å skrive i morgen; aner faktisk ikke hva som skjer. Hvis jeg ikke gjør det, blir det nok ikke blogging før neste uke. Vi drar til Trondheim på mandagen og sover i leiligheta til Elisabeth. Flyet vårt til London går i sekstida tirsdagsmorgenen! Der blir vi til søndag. Storgleder meg! blir fint å ha en tur sammen med mamma, pappa og Elisabeth. Det er naturlig nok ikke så ofte det skjer lenger. Må forresten nevne at på tirsdag har jeg og Alex vært sammen i et halvt år! Evig herlig.

Du får kose deg masse, så snakkes vi før eller seinere. Jeg er utrolig glad for at jeg har en blogg; det hjelper å skrive, jeg forsikrer meg om at minnene blir bevart, og jeg har noe å gjøre. Det har jeg vel sagt før, men …

Gratulerer med overstått Maxim!
Håper forresten at alle dere kom inn på de skolene og linjene dere ønsket!

Og helt til slutt; tusen takk for noen ubeskrivelig fantastiske dager, Alexander. Jeg skal aldri glemme dem. Du aner ikke hvor mye jeg savner deg!

Ukas sang: Annihilator – Speed.
Ukas sang 2: Megadeth – Head Crusher.
Dagens sang: Annihilator – The One.