Onsdag - En noe forsinka Londonrapport.

Heihei!

Mandag. Tiden går egentlig sykt fort. Sånn egentlig. Nå er jeg plutselig hjemme igjen liksom. Rimelig sykt.

Vet ikke helt om jeg orker å skrive et helt blogginnlegg i dag. Er ikke i sånn veldig bloggskrivingshumør, men så regner det sykt ute og det er ganske kjedelig her, så vi får nesten bare se. Ta et ord av gangen, er det ikke det man sier? Dessuten har jeg ganske vondt i to av fingrene mine, så det er litt ekkelt å skrive. Kommer til det senere.

Så langt skrev jeg altså i går. Nå gjør jeg et nytt forsøk, siden fingrene føles bedre, og bloggskrivingshumøret er mer påtrengende. I går var vel en sånn sløv dag da ingenting egentlig blir gjort. Jeg sang oppvarmingsøvelsene(det har jeg faktisk gjort i dag også), og så spilte jeg kornett. Det er så lenge siden at jeg nesten blir redd! Derfor var det faktisk gøy å spille igjen. Jeg og Elisabeth fant også ut at vi måtte komme oss en tur, så vi gikk en tur rundt Valen i regnet. Koselig! På kvelden spiste mormor og morfar middag hos oss. Det ble en fin kveld, så absolutt! Det har generelt vært en god del familiesosialisering i det siste. Kjenner at det er godt å ha Elisabeth hjemme!

Før jeg begynner på ”referatet” fra Londonturen, tenkte jeg det var greit å si litt kort om de tre menneskene jeg reiste sammen med. Familien min. Mennesker jeg er utrolig glad i, og som har vært med på å forme meg til den jeg er. Faktisk.

Faren min heter Geir. Han stiller alltid opp for meg og hører på hva jeg har å si. Han svarer alltid på spørsmålene mine, og hjelper meg om det er noe. Hvis jeg skal beskrive faren min med tre ord, blir det nok positiv, hjelpsom og kreativ.
Moren min heter Eva. For meg er hun verdens beste mamma, rett og slett. Skal jeg beskrive henne med tre ord, blir det nok imøtekommende, praktisk og omsorgsfull.
Så er det søstra mi, Elisabeth. Hun er ferdigutdannet ingeniør, men begynner på master i ”ledelse av teknikk(eller noe sånt) til høsten. Det er vanskelig å beskrive mennesker, men må jeg velge tre ord velger jeg sprudlende, glad og vakker.

Sånn, det var kort om folka mine. Vet ikke helt hvorfor jeg skrev dette, følte bare for å gjøre det. Så da ble det sånn. Nå høres det kanskje ut som om vi alltid er enige i alt. Sånn er det ikke, langt i fra. Men at jeg setter pris på folka og er glad i dem, det er helt sant!

Ok, da skal jeg prøve å tenke tilbake. Jeg kommer nok til å glemme noe, og kanskje stokke om på noe, men det gjør i grunn ingenting. Om dette blir så interessant vet jeg heller ikke. Du får nesten bare lese og se om du får noe ut av det.

Mandagskvelden var det altså tid for å sette seg i bilen og kjøre mot Trondheim. Følte meg egentlig rimelig klar for en kjøretur! iPoden min kom godt med. Utrolig nok klarte både jeg og Elisabeth å sovne da vi var i Molde, og vi sov ganske så lenge. Derfor føltes kjøreturen mye kortere enn den egentlig var(seks timer ca). Stort mer er det vel ikke å si.

Vi var ganske trøtte alle sammen da vi ankom Værnes, men det funka ganske greit likevel. Vi klarte selvfølgelig å glemme videokamera; ganske kjipt, men sånn er det. Flyet var heldigvis i rute, og turen tok to timer og tjue minutter. Halvsov hele veien; det gjorde alle fire.

Vi måtte stille klokka en time tilbake, så vi var faktisk på Stansted(en av de tre flyplassene i London; tenk å ha tre flyplasser i en by!) allerede i nitida. Det neste var å hente bagasjen. Det var bare et problem; min kjære, røde koffert kom ikke. Jeg var så trøtt at jeg nesten ikke ble redd en gang, men selvfølgelig var det irriterende. Tenkte på alle klærne mine, og toalettsakene mine, og alt det andre det ville ta lang tid å erstatte. Folka var ganske sikre på at jeg ville få den tilbake, men man vet jo aldri, ikke sant? Tenk om den var stjålet? Uansett; vi gikk for å snakke med en sånn mann, som skulle hjelpe oss. Rett før vi hadde gitt opp, gikk vi tilbake til båndet en siste gang. Og der lå den, ensom og forlatt. Den må ha hengt seg opp og derfor kommet senere enn de andre. Jeg ble utrolig letta! For ert stress det hadde blitt om jeg ikke hadde funnet den.

Da alle koffertene endelig var samlet, gikk vi til et sånt flytog. Det var skikkelig merkelig! Det bråka skikkelig og gikk ganske sakte, syns jeg. Jeg var kjempetrøtt, så hodet mit datt hit og dit hele tiden. Følte meg helt forvirra. Vi byttet til en drosje på Liverpool Street. Selv om det ikke var så langt å kjøre, tok det en god stund før vi var fremme ved hotellet. Det var mennesker og køer overalt. London er virkelig en enorm by!

Hotellet var fint. Veldig fint, faktisk. Min største skrekk er alltid at badet ikke skal være ok, men dette var mer enn ok. Det var faktisk ganske flott, med flis på gulvet og alt. Vi fant ut at vi måtte slappe av i et par timer. Foreldra mine delte et rom, og jeg og Elisabeth bodde på rommet ved siden av. Praktisk. Da jeg skulle finne min kjære leppebalsam, klarte jeg selvfølgelig å kutte meg skikkelig i pekefingeren på min nyinnkjøpte barberhøvel. Det var faktisk sinnsykt vondt, siden kuttet var ganske dypt og stort. Tok på plaster og la meg på senga for å lese mer av ”Formørkelsen”. Er ferdig med den nå; syns egentlig at det var den beste boka hittil i den serien! Uansett, brått kjente jeg at det ant noe vått nedover hånden min. Jeg hadde blødd gjennom to plaster, og fått blod over jakka mi og på senga. Jeg fikk nesten litt panikk. Det slutta da heldigvis snart å blø. Det var likevel en skikkelig merkelig morgen, for da jeg hadde slutta å blø, ble jeg plutselig kjempesvimmel. Nei, det kom nok ikke av blodtap, men av sinnssyk sult og tørste. Det smakte godt med glasscola da altså!

I ettida begynte vi å rusle ned i byen. Været i London var skikkelig rart; det skifta fra strålende sol til iskald vind og masse skyer. Noen ganger kom det regndråper også, før det like fort slutta. Det var derfor vanskelig å vite om man burde ha på jakke eller ikke. For min del ble det mye jakkebruking. Før frøs jeg aldri, men nå fryser jeg nesten hele tida. Irriterende!

Ok, merker at hvis jeg skal bruke så lang tid på hver dag, må jeg skrive en stund, og det har jeg faktisk ikke ork til. Beklager at det blir litt kort, men, ja: Vi var egentlig ikke helt sikre på hva vi skulle gjøre, men det endte med at vi gikk for å se på Westminster Abbey. Vi gikk dessuten inn i en ”liten” kirke ved siden av den igjen, St. Margaret’s Church. Den var liten i forhold til Westminster Abbey, men sykt stor sånn egentlig! Den var fin også da. Det er liksom en litt høytidelig stemning i sånne kirker. Etter ”kirkebesøket”, så vi på Big Ben. Måtte jo høre den slå! Veldig mektig. Må være skummelt å gå alene klokka tolv om natten når den begynner å kime.

Vi var skikkelig sultne, så det neste vi gjorde var å finne en slags uterestaurant. Kjøpte panini. Sykt godt! Pappa og Elisabeth kjøpte pølser. De var sinnsykt enorme! Aldri sett så store pølser før jeg, haha.

Resten av dagen var skikkelig sløv. Alle var trøtte og slitne, så vi satt i en sånn park ei god stund og sola oss. Klarte faktisk å bli litt solbrent! Litt av en dag altså. Det ble sykt tidlig kveld den dagen. Jeg og Elisabeth ble imidlertid vekka i tolvtida igjen(begge sov utrolig tungt akkurat da) av noen som kødderingte. To ganger gjorde de det. Sa at de skulle komme og sånn. Skikkelig irriterende og faktisk også litt skummelt. De kom aldri da, selvfølgelig.

Hotellfrokosten var helt OK. Det gikk i rundstykker, noe jeg for så vidt ikke har noenting i mot. Det første vi gjorde etter frokosten, var å gå til undergrunnen Lambet North for å kjøpe dagskort. Undergrunnsystemet i London er virkelig imponerende. Det må ha tatt lang tid å bygge et så omfattende nett; strukturere alt og også få det til å funke. Noe annet stilig var at det omtrent alltid var en stemme i vognene; som opplyste om hvilken stasjon vi var kommet til, og når vi måtte bytte for å ta de ulike undergrunnslinjene. Talesyntesen passet dessuten alltid på å si: ”Mind the gap between the train and the platform”. Det hadde visst skjedd en del ulykker som de prøver så godt de kan å unngå. Om det hjelper å si det så mange ganger, er jeg egentlig ikke så sikker på da. Når folk har hørt noe en god del ganger, tror jeg at de kobler ut. Det gjør i alle fall jeg noen ganger. Men selvfølgelig; vi turister hadde nok godt av å høre det.

Vi tok undergrunnen til Leaster Square, der vi skulle få tak i billetter til Les Miserables. Vi var der en tur dagen før, men da kunne vi ikke få kjøpt. Leaster Square er forresten et sted med hundrevis(det føltes i alle fall sånn) av boder som selger billetter til musikaler. Det er sikkert tjue teatre som viser musikaler omtrent hver dag! Utrolig at de kan få det til å gå rundt. Det tok litt tid, men til min store lettelse fant vi billetter til samme kveld. Jeg storgleda meg! Les Miserables er min favoritt over alle musikaler jeg har hørt om. Den har alt en musikal skal ha; kjærlighet, fine sanger, storhet, en spennende historie, interessante mennesker … You name it.

Det ble mye gåing den dagen. Det ble generelt mye gåing faktisk. Sånn er det vel å være på storbyferie(har faktisk aldri vært det før). Vi gikk forbi Buckingham Palace, og så faktisk Garden(eller hva det nå heter) marsjere og spille. Kult! Tror det var den dagen vi spiste på Spaghetti House, uten at jeg skal si det helt sikkert. Etter mat var det tid for et besøk på Harveys Nickel’s og Harrods(beklager om jeg skriver dem feil, har egentlig ikle peiling). Uansett; det er to sinnsykt dyre kjøpesenter. Det var så vidt man kunne ta borti tingene! Fikk helt sjokk da vi så en kjole til 42.000! Herregud. Det kaller jeg sløsing. Faktisk. For 42.000 kunne jeg fått ganske så mye. For 42.000 kunne man ha hjulpet en god del mennesker. Vi kjøpte selvfølgelig ingenting der. Etterpå var det Mc.Flurry-is på Mc.Donald’s(neii, på Peppes). Pappa kunne ikke skjønne hvorfor vi ikke tok av lokka, haha.

Det var snart på tide å komme oss tilbake til hotellet. Vi måtte jo få stelt oss til Les Miserables! Jeg kunne egentlig ikke helt fatte at jeg endelig skulle få oppleve det jeg har drømt om lenge, lenge, nå. Halv åtte satt vi i salen; musikken begynte å spille og jeg forsvant. Det er en sånn ”kan ikke beskrives, må oppleves”-greie. Virkelig. Jeg anbefaler deg på det sterkeste å se denne musikalen. Musikaler generelt er herlige. Dette var virkelig bra! Flinke sangere, gode skuespillere, masse innlevelse og god stemning. Kan det bli bedre? Jeg tviler.

Torsdagen kom, og jeg var overraska over at tida gikk så fort. Det mest frustrerende med å være i London, var å savne folk. Å ikke kunne ringe eller sende meldinger til dem når jeg ville. Det var jo så sykt dyrt(har ikke penger på kortet nå forresten, men håper på å få det allerede i dag). Uansett; torsdagen skulle vi til Oxford Street. Det er vel ingen vits i å ramse opp alle butikkene vi traska gjennom. Jeg tar det viktigste, for min del i alle fall! kjøpte meg to Megadethcd’er, nemlig ”United Abominations” og ”So Far, So Good … So What!” var strålende fornøyd med det.

Torsdagen er kanskje den dagen jeg husker minst av. Akkurat nå kommer jeg i alle fall ikke på så mye. Vi kjøpte i alle fall Marsjkuler! Det er sinnsykt godt; det anbefales å smake om du ser det en gang. Aner ikke om det selges i Norge da. Dessuten tror jeg det var den dagen vi satt på en sånn restaurant og snakka skikkelig lenge. Det skal jeg aldri glemme.

Tror vi går rett til fredagen jeg. Merker at jeg begynner å bli litt rastløs, og det går ut over skrivinga. I alle fall stakk vi på Madame Tussaud den dagen. Der var skikkelig lang kø; alle hadde tenkt det samme som oss, at det var lurt å gå hit den dagen det var dårlig vær. Etter en og en halv time i kø kom vi oss omsider inn. Madame Tussaud var kult, enda kulere enn jeg trodde! Her var altså voksfigurer av alle mulige folk; Brad Pitt, Britney Spears, Shrek og Elvis Presley. Museumet var delt inn i ulike rom og kategorier som ”kongelige” og faktisk også ”High school musical 3”. Må være stilig å ha en egen voksfigur av seg egentlig! Men litt skummelt også. De kjentes skikkelig ekte ut, med hår og negler og alt. Vi gikk rundt og stilte oss opp ved siden av dem og tok bilder av hverandre. Anbefaler deg å ta en tur dit om du skal til London! Vi måtte også gjennom et slags spøkelseshus. Skumle smell og hender kom sprettende fram overalt. På slutten tok vi et tog som skulle guide oss gjennom Londons historie. Søtt!
Etter Madame Tussaud måtte vi gå for å fikse billettene til Mamma Mia vi skulle se den dagen. Billettene var allerede bestilt, men vi trodde at vi måtte levere inn de arka vi hadde fått tilsendt i bytte mot nye billetter. Det slapp vi imidlertid. Mamma Mia skulle ikke begynne før halv ni, så vi hadde god tid. Likevel var vi slitne i beina og dro tilbake til hotellet i femtida. Da var det full avslapping i noen timer. Både Alex og Sandra rinte meg, så snakka bittelitt med dem. Kjente virkelig at jeg savna folk!

Mamma Mia var stilig å se, men jeg syns likevel at Les Miserables var bedre. Var ikke alltid jeg var så imponert over sangerne, dessverre. Mamma Mia er likevel mer show; de fikk med seg folk og sånn. Bra vi fikk sett to så forskjellige musikaler!

Lørdagen var en litt sånn oppsamlingsdag. Nå måtte vi gjøre alt vi ikke hadde rukket. Det var ekstremt mye folk ute, og vi begynte å bli slitne i beina. Uansett; vi fant ut at vi skulle gå på ”Imperial War Museum”, som like ved hotellet. Det som gjorde mest inntrykk, var Holocaustavdelinga; der det var plansjer, bilder og lydopptak av tidsvitner som hadde opplevd det grusomme som hadde skjedd. Vi var litt skjelvne etterpå, alle sammen. Man blir like rystet hver gang man hører om det. Jeg kommer aldri til å klar å venne eg til det, å forstå det. Det tror jeg det er ytterst få som kan, faktisk.

Vi tok undergrunnen til Oxford Circus etter det. Vi spiste lunsj på en sånn typisk amerikansk restaurant. Vi fikk ikke alt vi bestilte med en gang, men mat ble det på alle sammen til slutt. Jeg og Elisabeth kjøpte taco. Den skulle liksom være mildt krydret! Har nesten aldri smakt noe så sterkt i hele mitt liv. Uff. Jaja. Chips er godt det også!

Det ble litt gåing i butikker etter det. Jeg slo til og kjøpte meg enda en etterlengta MegadethCD, nemlig ”Cryptic Writings”! Nå mangler jeg bare tre; ”The World Needs A Hero”, ”Risk” og ”Killing Is My Business … And Business Is Good”. Vil ha dem også. Det er dessverre mulig jeg må kjøpe en ny ”Youthanasia” også. Det irriterer meg! Ellers skal jeg prøve å få tak i ”The Art Of Dying” av Death Angel, Metallicas "Master Of Puppets” og Annihilators ”King Of The Kill”. Målet må være å få tak i alle disse før året er slutt.

Kjøpte meg dessuten en paljettopp og en genser denne dagen. Shoppinga var altså mye mer effektiv enn torsdagen, og heldigvis ikke så langvarig. Hadde ikke bein til det, kjente jeg. Planen var muligens å slå seg ned på en uterestaurant og kjøpe ei Cola eller noe, men det var så sykt mye folk overalt at det ble rent klaustrofobisk.
Lørdagskvelden gjorde vi i grunn ikke så mye; spiste på hotellet og var en liten tur innom en spillehall hvor de hadde bowlingbaner, kronespill, Guitar Hero og dansematte. Vi ble der ikke så lenge da. Vi la oss ganske så tidlig, for skulle opp klokka seks neste dag.

Ingen av nettene i London sov jeg særlig godt. Det var så mye bråk ute hele tida; sirener hylte, bildører smalt og folk gaula og sang. Derfor var jeg faktisk våken da vekkerklokka ringte. Alt var klart, så det var bare å pusse tenner og kle på seg, så var vi klare. Og vet du hva? Tror du ikke jeg klarte å kutte meg i langefingeren på min skarpe barberhøvel? Det var ikke halvparten så vondt eller halvparten så stort som det første kuttet mitt, men det var ganske kjipt likevel. Det har imidlertid grodd allerede.

Vi tok drosje og det merkelige toget til flyplassen som sist. Flyturen hjem ble brukt på ”Formørkelsen”-lesning. Har ikke stort mer å si om turen hjemover; vi var en rask tur innom leiligheta til Elisabeth så hun kunne vanne blomster(kult å være der igjen!), og så kjørte vi nedover mot Sunnmøre. Gleda meg til å komme hjem igjen! Vi stoppa på Oppdal og kjøpte Chips og hamburger, ellers var det få stopp. Turen gikk likevel overraskende fort. Halv ti på kvelden var vi hjemme. Det var godt!

Det er vel ikke vanskelig å gjette hva jeg brukte kvelden til? Nei, du har helt rett. Jeg prata lenge med Alex. Dessuten måtte jeg jo oppdatere meg på Nettbyfronten. Der hadde det som vanlig skjedd ganske lite. Ikke at det gjør stort.

Ok, nå har jeg skrever over fire sider. Tror dette må være et av mine lengste blogginnlegg, så tror jeg skal slutte. I kveld skal jeg til Sandra; skal overnatte! Blir utrolig kos. Har ikke sett Sandra på en måned jo! I morgen skal jeg og Marte finne på noe. Torsdagen er det mulig det blir kino(Harry Potter og halvblodsprinsen) sammen med Elisabeth. Ellers vet jeg ikke helt hva som skjer; må finne på noe med mine kjære venninner! Savner alle sammen. Mandagen drar jeg kanskje, mest sannsynlig, til Ida og blir der i noen dager. Familien fant ut at vi skulle droppe å dra til Syden.

Ellers; i dag er det tre uker til Alexander kommer hit! Jeg må bare ha noe å fylle dagene med, og det ser det ut til at jeg vil klare sånn rimelig greit i alle fall. Kan bare ikke tenke så mye på savnet; blir så trist og får sånn vondt av det. Men det er der, hele tiden. Det ligger der alltid og murrer, og jeg kjenner det godt.

Ok, men da tror jeg at jeg erklærer Londonrapporten for fullført. Deilig å være ferdig, hehe!
Dagens sang: Annihilator – Dead Wrong.

Oi, rakk visst ikke å publisere i går heller, og nå er det onsdag. Stakk til Sandra i går ettermiddag nemlig! Det var så sykt herlig å se henne igjen at jeg ikke har ord. Skjønner ikke hvordan jeg har klart meg en måned uten å være med henne! Uansett; vi satte straks i gang med å prate og oppdatere hverandre på ting. Fikk en utrolig kul Megadeth t-skjorte av henne! Har den på meg nå; den er så kul. Vi stakk ned i Vågen og kjøpte en god del godteri(det hører med!), og så ble vi sittende der til et par måker skremte oss hjemover. Uff da, de er skumle. Camilla var hos Sandra da vi kom(en liten misforståelse). Herlig å se henne også igjen, virkelig! Vi hadde ikke snakket sammen på lenge. Det ble herlige timer med masse prating om viktige og uviktige ting. Etter hvert kom Marita også. Godt å se igjen jentene!

I nitida var det tid for tacolaging sammen med Malin. Taco er godt! Var dessverre litt for kvalm av alt det godteriet vi hadde trykt i oss, så det ble bare ei lefse. Godt var det likevel. Marita og Camilla stakk dessverre i titida, mens jeg var heldig og skulle som sagt overnatte. Vi hadde noen ubeskrivelige artige timer med musikk, sangtekstlesing, prating, latter og filosofi. Sånn skal det være!

I dag sto vi opp rundt halv ett; spiste tacosalat, prata enda mer og så var Sandra så snill å fikse nytt profilbilde til meg på Nettby. Det var på tide at jeg fikk gjort noe med det!

Dro omtrent rett fra Sandra til Marte. Vi var ikke helt sikre på hva vi skulle finne på, men det endte med en tur på Moa. Var ufrivillig ganske så trøtt; aner ikke hvorfor en gang. Kvikna til etter hvert da. Etter Moaturen, hvor jeg imidlertid ikke kjøpte meg særlig mye, handla vi for Pål(broren til Marte og selvfølgelig søskenbarnet mitt), før vi rusla en tur på butikken og kjøpte is. Da var det sånn lett sommerregn, som egentlig bare er søtt.

Nå har jeg akkurat spist middag, og før det hadde jeg koselige samtaler med Alex og Isabel! Det var skikkelig lenge siden jeg og Isabel hadde snakka, så det var en viktig samtale og joda; det gikk til slutt, etter diverse telefontrøbbel, haha.

Håper dere koser dere alle sammen! Har forresten penger på koret igjen.
Vi snakkes, mennesker.

Du er ufattelig kul om du har lest hele blogginnlegget altså! Seriøst.

Dagens sang: Atreyu – This Flesh A Tomb. Liker egentlig ikke sangen, men teksten er så fin!