Tirsdag - En vel overstått nasjonaldag.

Gratulerer med dagen, alle sammen! Håper alle har hatt en fin dag. Jeg er ganske så fornøyd med dagen min. Den har vært tradisjonsrik og søt, og det var akkurat de ønskene jeg hadde for denne dagen! Skulle gjerne hatt finere vær, men det er det imidlertid lite, faktisk ingenting, å gjøre med ...

I dag sto jeg, som vanlig er 17. mai, opp tidlig, spiste en rask frokost, tok på meg uniform og dro til skolen. Der heiste vi flagget, så stilte korpset opp og marsjerte til kirka hvor vi gjorde det samme. Da jeg kom hjem, var det TV-titting og rundstykker sammen med foreldra mine. Koselig! Ja, dette ble oppramsing, men det er jo egenrtlig det denne dagen er. En oppramsing av det vi gjorde i fjor. Ikke at det er noe galt i det altså! Klokka tolv gikk toget, hvor jeg selvfølgelig også denne gangen spilte sammen med korpset. Rundt halv tolv kom en enorm regnskur, men det begynte å lette før klokka ble tolv, så det ble bestemt at vi skulle gå den lange veien. Noen ganger, når været er som verst, går vi bare fra kirka og til skolen og ikke rundt bygda, men dette er noe vi helst unngår. Toget bør jo gå litt, for at det skal være fint å komme fram, ikke sant? Uansett; akkurat da vi var kommet så langt at det ikke ville bli mulig å ombestemme seg, åpna himmelen seg, og vi fikk oss et iskaldt bad de fleste av oss ville vært foruten! Men, sånt er det ikke mye å gjøre med. Vi skvulpa og spilte og tumla oss framover, og kom oss rundt, på utrolig vis. Ble ei lita stund på skolen; spiste den obligatoriske pølsa, spilte sammen med korpset på scena, og så på alle menneskene (bygda har virkelig blitt stor de siste åra; populært å bo her skjønner dere!), men var ganske våt og kald, så jeg og mamma dro hjem. Slappa av litt til før hele slekta samla seg hos mormor og morfar. Med god mat og latter ble dagen akkurat slik jeg hadde tenkt! Nå leser jeg Alex Rider-serien, bok 5. For en utrolig spennende serie! I kveld skal jeg se Paradise, ellers ingen planer. Må bestemme meg for om jeg skal ta samfunnsfagprøva vi skal ha på mandag. Det kan vi gjøre for å forbedre karakteren vår. Jeg vet ikke hvilken karakter jeg har, og det kan jo være at jeg forverrer situasjonen med å ta prøva. Så jeg vet ikke ... Og sånn, hvis du lurte; grunnen til at jeg plutselig begynte å skrive om det, er at jeg har en tendens til å avspore, jeg er sliten, og jeg tenkte at jeg kanskje burde gjøre lekser. Ja, nå vet du det. Tilbake til greia: Jeg har jo sosiologiprøve på mandag, den siste, avgjørende prøva. Det jeg imidlertid gruer meg mest til, er min forestående pianotentamen på torsdag! Når jeg bommer på samme takt hver gang, er det vel ganske lite sannsynlig at jeg skal treffe akkurat på tentamen? Det at jeg først bommer, noe som jo ikke er ei krise i seg selv, gjør desverre at jeg blir enda mer stressa og nervøs og bare spiller mer og mer feil. Et siste spørsmål: Hvorfor i all verden snakker jeg / skriver jeg om dette? Jeg må være sprø. Og ... Vent litt; er det et godt eller et dårlig tegn at jeg innser det selv?



Gjett hva jeg skal i helga? Jo, jeg skal besøke min kjære Ida! Endelig får jeg se Sunndalsøra og folka som bor der igjen! Det blir strålende. Nok en grunn til å ikke ha to prøver på mandag!

Jeg har kommet til nest siste dag i bloggutfordringa, som faktisk har vart i sånn litt under et halvt år! Sykt? Ja, mildt sagt. Uansett; jeg skal fortelle om noe jeg savner. Det faktum at jeg må tenke meg om før jeg skriver, er vel et ganske godt tegn? Skjønt; det tok ikke lang tid før jeg skjønte hva jeg savner aller mest. Jeg savner helt klart å ha folka mine rundt meg. Noen av mine beste venninner, og også kjæresten min, bor utrolig langt unna meg. Jeg savner å kunne se dem når jeg vil; dra bort til dem, gi dem en klem hvis de trenger det, finne på morsomme ting sammen med dem ... Selvfølgelig får vi oppleve det når vi møtes, men det å ha dem i umiddelbar nærhet, det savnes dypt! Det skal imidlertid påpekes at man kanskje er enda flinkere til å verdsette øyeblbikkene når man ikke ser folk så ofte. Det er i alle fall det jeg tenker når savnet er som verst!

Jeg må dessuten få benytte anledningen til å gratulere AaFK med 2-1-seier over Strømsgodset! Det var virkelig fantastisk. Og sånn fra det ene til det andre: Jeg gruer meg til gym i morgen. Jeg har vondt i beina og jeg er trøtt. Jeg føler ikke for gym. Det minner meg imidlertid på hvor koselig vår siste gymtime var! Jogga sammen med Ragna, og etterpå fikk hele klassen is av vår snille gymlærer. Det var søtt det! Så konklusjonen er vel at gym ikke er så ille, tross alt.