Lørdag - Jeg skriver om vakre ting som skjer i livet mitt.

Hei.

Jeg har lovet mine kjære venninner å skrive blogg om dagene, så da har jeg faktisk store planer om å holde det løftet. Akkurat nå, faktisk. Er rimelig trøtt, så godt mulig at dette blir både teit og rotete, og at jeg glemmer mange viktige detaljer, men jeg gjør mitt beste. Det bør jo også nevnes, før jeg begynner, at ikke alt kan settes ord på. Noe er bare … Vårt.

For det første; det er tomt her. Jeg savner virkelig alle sammen! Hvordan er det mulig at det fins så mange herlige mennesker innen et så lite område? Hehe. Jeg håper at vi kan se hverandre meget snart igjen. Det trengs!

Jeg starter med onsdagen jeg: Bussturen til Molde var kjedelig, men overlevelig, og snart ble jeg plukka opp av Idas mor og Idas mormor. Vi dro rett videre for å hente Isabel. Å, så godt å se henne! Ida var jo travelt opptatt med Barbaraforestilling, så hun kunne ikke bli med til Molde. Men; det gikk jo helt fint! Vel fremme hos Ida fikk vi møte Idas søte lillebror, Lars. Han har blitt så stor! Lenge siden jeg har vært der. Ting forandres. Vi spiste, spilte kort(noe som i grunn har vært en gjenganger; Uno, Femkamp osv), og prata.. I titida kom en hel gjeng ”brasende” inn. Ida, Marit, Julie, Tina, Liv, Andrea, Hanne og Elisabeth er alle evig søte mennesker og venner jeg har fått gjennom Ida. Derfor kan du tro det ble mange gledeshyl og gode klemmer! Så evig koselig. De fleste gikk sånn litt etter hvert, men jeg, Isabel, Ida og Julie ble sittende å spille kort. Og vi fant ut at potetgull; det er faktisk utrolig godt … Det sier litt at vi klarer å tømme to store potetgullposer på en kveld!

Det ble seint den kvelden. Halv fem, for å være nøyaktig. Vi hørte fuglesang, det var sykt lyst ute, og vi skulle liksom sove. Vanskelig! Dessuten hadde vi mye å prate om.

Mottoet vårt, når vi har sånne ”sammenkomster” eller hva jeg nå skal kalle det, er å ta vare på tida. Du skal ikke sove bort sumarnatta, heller ikke en så fin tid sammen med venner du ser sjelden. Derfor sto vi opp i ellevetida. Som du skjønner, har disse dagene inneholdt minimalt med søvn! Det hører med! Like fullt merker jeg det nå.

Ved frokostbordet erklærte Ida og Isabel at de hadde planlagt noe lenge. Jeg ble ganske nervøs; hva i alle dager hadde de funnet på? Men det viste seg at de faktisk hadde planer om å spandere bursdagslunsj/middag på meg. En opplevelsesbursdagsgave er det ikke ofte man får. Jeg vet i alle fall at denne kommer jeg ikke til å glemme! Vi spilte derfor kort ei stund, før jeg, mine bursdagsgavekjøpende venner og Marit satte kursen for en koselig kafe ved navn Spiskammerset. Der ble det kyllingwraps og sjokoladekake for min del! Jeg følte meg heldig, og det gjør jeg forøvrig fortsatt også.

Deretter var det headsetkjøping. Jeg overtalte Ida til å gå for ørepropper(i tillegg til et headset så klart). Det er faktisk utrolig mange fordeler med ørepropper nemlig. Vi listet opp: Du kan høre på musikk på bare det ene øret, de er lettere å ta med seg, lettere å ta vare på, og de tar mindre plass. Så vet du det, om du noen gang skulle undre deg over fordeler med ørepropper vs headset. Å herregud; i dag er jeg virkelig trøtt! Bør legge meg jeg. Det blir vel ikke det heller; å sove på dagen er noe generelt stressende som jeg prøver å unngå. Man blir så sløv hele resten av dagen, pluss at det kan ende med ei søvnløs natt.

Marit tok bussen tilbake til Trondheim. Trist å si ha det; hun er jo så genial! Seriøst. Klokka fem måtte Ida på Barbaraforberedelse. Jeg og Isabel brukte tid på å spille kort, før vi fant ut at vi skulle dra til Kulturhuset. Vi kunne jo henge backstage!

Det er noe jeg virkelig ikke angrer på. Mange søte samtaler og innputt fra skuespillet fulgte de neste timene. Samt sjokolade, så klart! Lenge siden jeg har spist så mye altså; hihi!


Og spiseorgien fortsatte. Vi var utrolig sultne da forestillinga var ferdig, så en del av oss gikk på gatekjøkken for å kjøpe Chips og sånn. I tillegg måtte vi jo kjøpe Smågodt; det hadde vi jo snakka om hele dagen! Og det skal jeg love deg vi gjorde. Jeg tror nok aldri jeg har sett en så stor pose. Det var faktisk flaut å kjøpe den, men hysterisk morsomt så klart. Julie ble med hjem til oss, og vi spiste godteri(selv om vi var mette; utrolig at det går ann), spilte Bokstavspillet og prata tull og alvor om hverandre. Sånt likes. Det ble vel halv fem den natta også? Sånn kan det gå!

Du kan tro vi var trøtte da klokka ringte kvart på tolv neste dag, men vi holdt prinsippet vårt med å stå opp i rimelig tid sånn noenlunde i alle fall. Det ble vel halv ett til slutt. Vi fikk ostebagetter av Idas genialistiske mor, og så kom Tina, Liv, Andrea og Julie på besøk igjen. Bokstavleiken! De hjalp oss heldigvis med å spise den store godteposen. Torunn kom også etter hvert; herlig å faktisk få møte henne skikkelig. Vi var en daff gjeng, men det var søtt likevel. Etter hvert måtte folk stikke for Barbaraforberedelser, men jeg, Isabel og Torunn ble igjen. Vi skulle på forestillinga klokka sju. Og nå bør jeg vel benytte anledningen til å fortelle om Barbara. Barbara er ei fantastisk forestilling som de setter opp på Sunndalsøra hvert år. Det er basert på ei sann historie fra Sunndal. Egentlig heter vel stykket ”Lady Arbutnott”beklager for nesten garantert skrivefeil), men Barbara er så mye enklere å si for ikke å snakke om skrive. Stykket består av fantastisk musikk, ei gripende historie og sykt flinke skuespillere. Vi hadde hørt en god del av musikken på CD, og også via høytalerne som sto i brakka da vi var backstage, så vi visste at det kom til å bli bra. Men nøyaktig hvor bra, visste vi jo ikke. Det var rett og slett magisk! Instrumentene, de store stemmene, den gripende teksten som kom utrolig godt fram … Jeg bøyer meg i støvet, og beundrer alle ildsjelene som har fått dette til å skje!

Etter den vidunderlige forestillinga(den kunne gjerne vart lenger, og det sier litt at jeg sier det når den faktisk varte i over to timer), hang vi på kulturhuset ei stund. Liv og Andrea skulle reise hjem, og vi sa ha det til dem også. Ha det-siing er trist!

Vi var sultne, så vi tre blindingene, og dessuten Tina og Julie, gikk for å kjøpe inn til mat. Og gjett hva vi laga? Du vet det nok du som kjenner oss. Joda, stemmer det. Taco! Klokka tolv sto den ferdig på bordet, og jeg tror nok at alle var enige om at det smakte mer enn himmelsk. Pops var jo også med på å krydre maten, hihi!

I totida stakk Tina og Julie. Jeg begynte nesten å gråte. Søte, snille jentene som jeg har snakka så mye med og blitt så godt kjent med! Nå er det kanskje lenge til jeg ser dem igjen. Jeg er glad i dere! Håper Sulabesøk fikses i høst!

Vi tre fant ut at vi skulle legge oss. Ida skal jo spille to forestillinger i dag, og vi skulle opp klokka ni. Det er tidlig! Først hørte vi imidlertid enda mer Barbaramusikk. Man blir aldri lei! Jeg forstår endelig hvorfor folk kommer tilbake og ser det, år etter år.

Ja, vi var trøtte i dag. Men ja, det gikk bra. Vi fikk spist og ordna oss, og forhåpentligvis tatt med oss alt. Jeg har i alle fall ikke kommet på noe jeg har glemt.

Jeg vil avslutte med den klisjefylte, men akk så sanne kommentaren: Tusen takk for fantastiske dager! Dere er vakre mennesker, og jeg skal gjøre alt jeg kan for å ta vare på dere.

Nei; jeg har ikke glemt det. vår kjære, søte, perfeksjonistiske, gramatikkopphengte Ida kom nemlig med et sitat det blir vanskelig å slutte å nevne for henne. Hun erklærte nemlig; etter at jeg og Isabel hadde kommentert at det var ”senere i dag” og ikke ”i morgen” siden klokka var over tolv: ”Å, kan dere ikke slutte å henge dere opp i sånne små detaljer?” Ja, det kom virkelig fra rette kjeften, Ida …

Ja, kort sagt kan dette oppsummeres med: Søthet, skravling, godsaker, sær humor, kortspilling, Bokstavleiken, og ikke minst: Barbara og den vakre musikken som hører med der.

Ha ei nydelig helg videre!

Gratulerer med dagen i går, Liv. To år har du blitt!

Wow. Det er to år siden jeg oppretta denne bloggen og skrev mitt første innlegg i dag! det føles så rart. Mye har skjedd siden da, men konklusjonen er fortsatt at jeg liker å blogge.