Hei!
Da kom tiden for å skrive blogg. Jeg vet ikke helt om jeg klarer det, fordi:
- Jeg er trøtt. Jeg får ikke sove på bussen! Hodet mitt faller hit og dit, og så er jeg nok redd for å gå glipp av ting. Altså, jeg har kjørt buss i hele dag. Koselig nok, men fortatt er jeg trøtt.
- En annen grunn er også at jeg har så mye inni hodet. Fingrene mine finner ikke helt fram til knappene, og orda når ikke den delen av hjernen som skal skrive dem ned. Jeg er så ufattelig tom, og jeg har ikke sortert inntrykka mine enda. Jeg lurer på hva det til sjuende og sist er som blir det jeg husker best fra denne turen? Og dessuten; hva skal jeg se fram mot nå? Jul? Eksamen?
Tenk; her har vi snakka om denne turen i mange måneder, ja kanskje til og med år! Jeg har lengta meg syk etter å reise, og visst at jeg kom til å kjenne en voldsom tomhet når jeg kom hjem. Men det var jo så lenge til, tenkte jeg. Ikke nå lenger. Nå har jeg kommet hjem. Jeg skjønner det virkelig ikke. Tomhet.
Jeg tror nok ikke jeg klarer å skrive detaljert om hver dag. Nei, det vet jeg at jeg ikke skal. Jeg har nemlig en Polendagbok som skal inneholde nettopp det – En detaljert beskrivelse av hver dag, samt fakta og historie om hvert sted, forord, etterord, bilder, innholdsliste osv. Den skal leveres inn i slutten av oktober. Jeg føler at det blir mye arbeid, men nå er jeg trøtt. Jeg har skrevet ferdig forordet og et utkast om første dagen. Det får holde i dag.
Hva Plenturen har bestått av? Jo. Vi har kjørt buss. Masse buss. Det mest overraskende er nok at alt gikk så ufattelig fort – Hver gang bussen stoppa hadde vi bare lyst til å kjøre mer. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skulle gjort uten min kjære mp3-spiller! Jeg fikk ikke sove på bussen, så musikken ble redningen. Dessuten lo vi og prata masse. Jeg likte de bussturene altså!
Så var vi innom Stasifengslet og konsentrasjonsleirene Auschwitz 1 og Auschwitz 2 Birkenau. Det var ikke gøy i det hele tatt. Jeg hadde tårer i øynene og ble helt tom. Jeg vet ikke helt om ille inntrykka har fått satt seg fast enda. Alt skjedde så fort, og tiden sto stille og fløt videre i et uvirkelig kaos.
Ellers besto turen i masse latter og skravling, selvfølgelig. Dessuten fikk vi jo shoppa litt. Det må jeg bare si; jeg har kjøpt meg en fantastisk Metallicahettejakke! Jeg er så glad i den. Jeg elsker dessuten de nye sangene til Metallica, det må jeg bare si. ”The Day That Never Comes” og ”Cyanide” er to absolutt anbefalte sanger. Dessuten elsker jeg Megadeths ”A Tout Le Monde”, og det er min nåværende yndlingssang. Så vet du det.
Jeg tror ikke jeg klarer å skrive så mye mer om Polen jeg. Det kommer nok kanskje noen historier og lignende senere, vi får se. Jeg vil bare si at jeg er veldig glad i alle på trinnet mitt. Buss 2 var jo tøffest da! Haha. Seriøst; jeg er veldig glad i alle sammen. Turen hadde ikke vært den samme uten noen av dere!
Da snakkes vi.
Tannkrem, heiskjøring og system er gøy. Ikke sant?
Det er internitet, i hvert fall.
Om meg
- Natalie
- Hei. Natalie, 18, Sula. Jeg er ei stort sett glad jente som prøver å være positiv så langt det går. Jeg har verdens beste venner og en herlig familie. Musikken betyr mye for meg. Jeg synger og spiller kornett / flygelhorn og piano, og ellers hører jeg på musikk omtrent hele tiden. Er lost uten min kjære iPod! Synger og spiller det meste. Jeg går tredje året på musikklinja på Fagerlia nå, med sang som hovedinstrument. Etter det får vi se hva som skjer; jeg vurderer å studere psykologi! Ellers elsker jeg sjokolade, mobilen min, å reise, lesing, skriving og aller mest: Sosialisering med genialistiske folk! Litt om bloggen min: Vel, den forteller om min verden; hva jeg driver med, hvilken musikk jeg liker og alt det merkelige jeg tenker. Ikke særlig interessant lesning vil jeg tro, men jeg skriver, og så kan du velge om du vil lese eller ikke. Ha det fint; husk at noen er glad i deg, uansett!