Lørdag - Langt og tettskrevet.

Heihei.

Etter å ha letta min dårlige samvittighet med å trene litt, og etter å ha sløva i nesten to timer på altanen med ei bok på fanget, fant jeg ut at det r på tide å skrive blogg. Jeg føler egentlig at bloggskrivingshumøret er her for fullt. Sola skinner ute, men er litt sånn varm akkurat nå, så deilig å sitte her litt. Uansett; man blir i meget godt humør av at sola skinner, som jeg sikkert har sagt hundre ganger før! Like fullt er det sant.

Det er 26 dager til jeg drar til Alex. Seriøst! Det går jo framover. Jeg vet at sånn nedtelling egentlig er litt dum. Egentlig burde jeg bare la dagene gå, og plutselig utbryte: ”Oi, er det bare en uke igjen?”. Men det er nok ikke sånn det funker. Tallene biter seg fast i hodet mitt, og det er herlig å kunne viske ut enda en dag. Jeg har likevel troa på at dagene fremover skal gå i alle fall litt fortere enn de har gjort til nå. Så lenge jeg har noe å gjøre, går det ganske greit(bortsett fra når man sitter på skolen da). I morgen er det musikkskolens årlige Hvitveisdag som står for tur. Det eneste problemet er at jeg skal være to steder på en gang. Med bandet(”In The Midnight Hour”-bandet), skal jeg møte opp klokka kvart over tolv på Skytterhuset. Vi skal spille klokka ett, men må øve først. Samtidig skal jeg møte opp ved Ridehallen klokka halv ett for å spille piano. Det høres litt umulig ut spør du meg, men tipper at det går på et vis. En sånn Hvitveisdag(et utendørs arrangement med musikk og kiosk og sånn, om du lurte) er alltid veldig, veldig uorganisert. Er det stygt vær i tillegg, kan det bli nesten mislykka. Vi får satse på fint vær.

I morgen kveld er det altså samtalegudsteneste, og det syns jeg at jeg skal få med meg for Vebjørns skyld. Det er bare ei uke til Vebjørn skal konfirmere seg! Jeg husker min konfirmasjon(selvfølgelig gjør jeg det); det er noe av det vakreste jeg har opplevd, og jeg unner virkelig alle konfirmanter å få en sånn dag. Ellers, fra det ene til det andre, fikk jeg utsatt naturfagprøva til tirsdag. Samme dag som norskframføringa hvor jeg skal snakke om Kari Sverdrup og boka ”Sets sang”. Jeg har i grunn ikke lest så mye til naturfag, bare litt i timene vi har fått på skolen, så mulig jeg bør åpne boka i morgen. Tar det ikke så tungt da egentlig; temaet ”seksualitet og samliv” burde gå bra. Noen av temaene er ganske sære, som ”Hvordan slå opp?” osv. Fins vel ingen fasit på det vel.

På torsdagen etter skolen skjedde det ikke annet enn øving og litt trening(jeg holder mine daglige rutiner, faktisk), før mamma hentæa meg og vi måtte skynde oss veldig raskt av gårde til frisøren. Koselige Lillian klippet meg som vanlig! Dessuten fikk jeg enda flere mørke striper i, og noen lysere for å jevne det ut. Luggen min ble klippet ganske mye, og jeg ble fornøyd. Som alltid holdt jeg på å sovne der jeg satt. Det tok sin tid, så jeg måtte dra rett videre på korps. Jeg var sinnsykt sulten, så mamma stoppa på butikken og kjøpte sjokomelk og en bolle til meg. Vebjørn og Jeanett lo godt av min ”sunnhet”. Siste innspurt til konserten, og det merka man. Folk var skjerpa, litt nervøse og faktisk ganske stille. Endelig følte jeg at soloen min ble som den burde. Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg hadde gjort; antageligvis nektet å spille og gitt den til noen andre. Sånn er jeg bare.

Resten av kvelden ble brukt på pizzaspising, TV-seing og en prat med Alex. Stakkars gutt. Jeg var i det tenkende og litt triste hjørnet, sånn man blir av og til. Alle har vel noen sånne dager. Likevel, som jeg og foreldra mine reflekterte litt rundt i går, så har vi faktisk utrolig lite å klage over, de aller fleste av oss. Noen ganger tror jeg man bare få klage litt, likevel.

Før jeg glemmer det; gratulerer med dagen, Therese! Håper du får en kjempefin dag.

Ok, fredagen. Jeg sto opp ganske så tidlig; den var før halv sju. Var ganske så trøtt og brukte lang tid på å stelle meg. Rart å tenke på at dette blir hverdagen min neste år; med nesten en time tidligere oppvåkning. Jaja, det er jo absolutt overkommelig, og det kunne vært ganske mye verre. Uansett; klokka sju var jeg klar til å gå, men da ringer Oddny. Hun har forsovet seg. Planen var at vi skulle ta 07:08-bussen til Fagerlia, siden det er den bussen jeg kommer til å ta neste år. Vi måtte nemlig finne litt ut av hvordan det fungerte med bussbytting osv(typisk at jeg må bytte buss på Moa). Planene ble i alle fall litt endra; vi skulle ta 07:38-bussen i stedet. Det er nok den bussen jeg må ta om jeg skulle komme til å forsove meg. Litt kjipt i grunn; for noen dager, når det er lite kø, kan jeg rekke skolen akkurat om jeg tar den bussen. Andre ganger kan jeg komme over et kvarter for sent, og det kan fort bli litt det. Derfor bør jeg nok gå for ti over sju-bussen. Uansett; plutselig hadde jeg litt døtid å slå i hel. Satt meg faktisk på stua og leste litt. Jeg er virkelig oppslukt av den serien som handler om de ungdommene som fører geriljakrig i Australia. Har kommet meg til boka som heter ”Mørket, min venn”; tror det er femte boka i serien eller noe sånt. Anbefales!

Å ta bussen var i grunn ikke noe problem. På denne bussen trengte man ikke bytte buss engang. Vi møtte Gry rundt halv ni, og så ble vi sittende og se på et taktilt kart som var laget av en del av bygningene. Det er vel ingen vits i å gå detaljert gjennom alt vi gjorde, men vi tok oss et par turer rundt på skolen. Jeg fant i alle fall et skap jeg mest sannsynlig skal ha neste år, jeg så på ruta fra bussen og til klasserommet(den blir nok ikke vanskelig), og jeg fant ut at Fagerlia har meget innviklede trapper. En god del ble utretta faktisk. Gry måtte gå etter en stund, og etter å ha øvd litt mer på ruta, ble jeg og Oddny ”kalt inn” på kontoret til min mest sannsynlig framtidige tysklærer. Han ville vite hva jeg kunne, hva jeg ikke kunne osv. Hvor mye tilrettelegging jeg krevde i tysk og engelsk. Jeg hilste også på et par andre folk. Stakkars; folka er utrolig stressa over å få meg på skolen! Sånn har det alltid vært. Egentlig er det litt trist, selv om jeg forstår hvorfor det er sånn. Jeg vil ikke være en sånn person som folk blir stressa av. Jeg vil ikke være hun som alltid krever tilrettelegging, men som aldri gir noe igjen. Jeg vil tilføre noe annet enn ”blinde erfaringer”, være en del av noe som ikke handler om hvor mye jeg kan klare eller ikke, jeg vil være selvstendig, jeg vil ha respekt og jeg vil respektere. Jeg vil være sterk, selvsikker, ikke bli deppa av det som er annerledes, det som ikke går. Jeg vet ikke helt hva jeg prøver å si nå, men det er noe viktig. Noe som har mye med hvem jeg er og hva jeg står for, å gjøre.

Tida var inne for lunsj, og siden vi skulle innom den kulturskolen musikklinja holder en del til på, spiste vi i kantina på høyskolen som ligger like ved. Jeg var utrolig sulten og spiste rundstykke og svele. Herlig! Vi traff Siril der, og fikk vite at førsteklassene hadde en slags tentamenskonsert, der hver elev framførte noe og resten av klassen så på. Siden det var åpent for tilhørere, ble jeg og Oddny med for å se på litt av den. Vi satt der i nesten to timer! Jeg var helt oppslukt. Det var ingen som var dårlige der; enten de spilte piano, gitar, trommer eller sang, imponerte de meg stort. Det var også helt tydelig at fellesskapet og miljøet der var veldig sterkt. Jeg gleder meg utrolig til å bli en del av noe sånt.

Klokka var halv to da vi gikk ut i solskinnet igjen(tror i alle fall at det var sol. Skal jeg være helt ærlig har jeg glemt det), og jeg kjente at den tidlige oppståinga og søvnen jeg hadde fått så altfor lite av den natta, begynte å melde seg i form av en altoppslukende trøtthet. Konsentrasjonen begynte å renne bort, og Oddny hadde det egentlig på samme måte sa hun. Derfor droppa vi ytterlige molityruteopplæringer, og tok bussen til Moa. Videre tok vi en annen buss hjem, og jeg var hjemme rundt tre. Utmattet, men fornøyd med dagens begivenheter om jeg kan si det på den måten, sank jeg ned på senga mi, satte på ”Youthanasisa(en av verdens herligste cd’er), og ble liggende og lese. Forresten måtte jeg jo øve litt på sangene til kvelden! Jeg kjente at jeg virkelig begynte å glede meg til å opptre.

Jeg møtte opp i kirka klokka seks, slik vi hadde fått beskjed om. Det skjedde ikke så mye der egentlig; jeg fikk i alle fall prøve lyden. Jeg fikk ingen: ”Yes, dette går bra”-følelse, men det var greit. Lyden var OK, fant liksom ingen ting å klage på selv om jeg egentlig ikke var helt fornøyd. Så var det bare å sitte der i benkeradene sammen med pappa, og etter hvert også Birgitte, og vente på at konserten skulle begynne. Jeg fant ut at det bare var flinke folk som skulle opptre; jeg ble nesten litt redd da jeg skjønte hvem som skulle høre meg synge. Tante Lena, Benedicte, farfar, mormor og morfar, pluss foreldra mine, kom for å høre på meg! Det var utrolig bra gjort. Familien min stiller alltid opp, og det betyr faktisk ekstremt mye for meg. Jeg vet egentlig ikke om jeg har takket dem nok for det.

Sandra og Marita kom også for å høre på! Ikke bare familien min, men også vennene mine, stiller opp på sånne ting. Jeg er virkelig utrolig heldig. Det var godt å ha dem der for meg og Birgitte altså! Først opptrådte danseelever fra Fagerlia(jeg så dem ikke, så det blir vel litt falskt å si hvordan det var, men jeg tror nok at de klarte seg ganske så bra!) Janita og Anna framførte ”If You Were A Sailboat”, en utrolgi søt sang som jeg selv kanskje kunne ha tenkt meg å synge. Deretter var det foredrag av den tidligere torpedoen, Hans Petter Martinsen, eller HP. Han har snakka på skolen vår før. Han snakka om narkotikaen sin forferdelige makt, og hvordan han kom seg ut av det. Interessant, så absolutt! Den mannen kan formidle. Etter foredraget, var det Victorias tur til å synge, akkompagnert av Olav på gitar. De framførte ”Hallelujah” og ”Sing Me A Song"(En nydelig sang av Return). Omsider var det da meg. Nervene hadde faktisk ikke blitt overveldende. Jeg benytta meg av et pappas velmente råd, og introduserte meg selv før jeg sang den første sangen. På den måten fikk jeg testa om mikrofonen funka som den skulle. Da jeg begynte å synge, fant jeg ut at lyden var ti ganger bedre enn på prøva. Hvorfor det var sånn, aner jeg ikke. Uansett; jeg ga alt. Jeg var musikken, musikken var meg. Sånn føltes det faktisk. Hele kroppen min var konsentrert om det jeg drev med, og en stund var det ingenting annet som betydde noe. Jeg koste meg virkelig, og nøt hvert sekund. Da den ene sangen var over, var jeg veldig glad for at jeg hadde en til. Det var rett og slett bare så utrolig herlig! Nervene kom først for fullt da jeg gikk av scena. Beina mine skalv. Etterpå sa mamma at det var noe av det beste jeg har sunget noensinne, og kanskje er jeg litt enig. Jeg har i alle fall ikke slappet av sånn så veldig mange ganger før. Jeg sier ikke at jeg er så utrolig flink at det gjør noe, at dette kan jeg virkelig, for det gjør jeg ikke, men så langt har jeg altså kommet. Jeg fikk vist hva jeg kunne, og selvfølgelig også da at det er mye igjen å lære. Det vil det alltid være, og det er egentlig litt fint også.

Birgitte var neste. Hun spilte ”Sir Duke” på klarinett. At hun klarte å få med seg fingrene! Dessuten, som jeg alltid har sagt, har hun veldig fin lyd i instrumentet. Linn, Sara og Julie, tre jenter jeg beundrer veldig, sang til slutt. Seriøs flinkhet! Etter konserten stakk jeg, Birgitte, Sandra og Marita på Bunnpris for å kjøpe godteri, før vi gikk til Marita som var hjemme alene. Det måtte jo utnyttes! Vi hadde det utrolig gøy; med en stor pose Smågodt, Fanta, latter, diskutering(vurdering og konkludering osv, haha) og Junior Geni. Jeg må innrømme at de aller fleste av oss kom med et par geniale svar, ja! Det var også en liten befrielse å finne ut at litt allmennkunnskap, det har vi faktisk. Jeg har alltid ment at det er viktig å vite litt hva som skjer rundt oss, og ikke kunne noe om akkurat bare det vi er interessert i. Å vite litt om det meste, det kan umulig skade. Så kan man heller fordype seg mer i det man er interessert i! En morsom og vellykka kveld, var det absolutt. Siden korpskonkurransen krevde at vi skulle stå opp klokka ni i dag, måtte jeg dra hjem litt tidlig. Jeg hadde litt vondt i hodet og magen, så spiste, prata en stund med foreldra mine, før jeg tok en Paracet og la meg. Det gjorde godt, og jeg sov adskillelig mye bedre enn forrige natt!

Det var tungt å stå opp klokka ni i dag. Veldig, faktisk. Det gikk, likevel! Det gjør som regel det.

Haha, nå fant jeg ut at jeg skulle lagre dette blogginnlegget. Det hadde blitt ganske kjipt om det hadde blitt sletta, siden jeg faktisk har brukt en del tid på dette her.

Jeg brukte av en eller annen uforståelig grunn utrolig lang tid på badet i dag også, og brått var den halv ti. Jeg måtte rekke å spise, pusse tennene og få på meg uniformen så vi kunne være ved kirka klokka kvart på. Og vil du høre noe litt sykt? Vi klarte det! Alle i korpset samla seg ganske høytidelig rundt formannen vår, Elin. Hun er ei utrolig flink og koselig dame som ingen kan la være å bli glad i! Vi fikk instrukser(det føltes riktig å bruke et sånt ord akkurat nå, hehe) om hvor vi skulle møte opp og at det bare var å gjøre vårt beste. Så satte vi oss i bilene; mamma og pappa hadde, som mange andre foreldre bestemt seg for å bli med, så jeg satt på med dem. Det tar en halvtime å kjøre til Sjøholdt. Vi skulle møte opp utenfor en skole, men vi fikk ikke komme inn på over en halv time. Da var det bra det var sol! Vi brukte tid på å prate, spille utenattsanger og diskutere dagens utfall. Det var tre korps vi skulle konkurrere mot, fant jeg ut. Endelig fikk vi da komme inn på skolen. Der varma vi opp og kjørte gjennom sangene i ca tjue minutter. I tillegg stemte vi noenlunde, slik at det ikke skulle høres helt forferdelig ut. Hvem vet; kanskje hadde en av dommerne et sinnsykt gehør? Det hadde ikke vært så merkelig. Jeg håper at jeg klarer å trene opp gehøret mitt litt. Jeg beundrer folk som har et bra gehør; de er heldige! En buss kom og henta oss etter at vi var ferdige med øvinga. Kult skal det være. Vi ble kjørt til Ørskog samfunnshus eller noe sånt, og stilte igjen opp utenfor. Heldigvis var ventetida mye kortere her. Svetten begynte å renne, for det var varmt der vi sto i uniformer med instrument og det hele.

Omsider fikk vi da gå inn. Da kjente jeg faktisk at jeg ble nervøs. Skikkelig nervøs. Det har jeg aldri vært i forbindelse med en korpskonsert før. Det var vel bare det at dette liksom var en konkurranse; vi skulle få vurdering, og dessuten var alle liksom litt ekstra skjerpa. ”Husk å smile! Husk å spille sterkt! Vær stille, gå fint inn, kornettene må sette seg der!” Kommentarer som dette var det ikke få av, og det hører vel med. Vi skulle spille tre nummer; ”Tudors suite nr 1”, ”Pavane In Blue”, og ”Pirates Of Caribbian”. På den midterste hadde jeg solo. Det var helt stille før vi skulle begynne. Jeg er vel vant med de bråkete basarene og musikkafeene vi vanligvis spiller på, så dette gjorde litt inntrykk og gjorde meg mer nervøs. Den første sangen gikk greit. Det gjorde vel egentlig alle tre, for å gjøre en lang historie kort. Rett før soloen kom, dundra hjertet mitt intenst av gårde, og jeg ba inne i meg om at sangen måtte gå sakte, sakte, for jeg var egentlig ikke klar, ikke mentalt. Men jeg reiste meg, og spilte soloen. Fikk fram tonene og alt, til tross for nervene. Da jeg satte meg ned igjen, skalv jeg så jeg rista. Bra at vi hadde pause da; hvis ikke vet jeg ikke hvordan jeg skulle ha klart å spille. Heldigvis, for meg og alle andre rundt meg sin del, var jeg fornøyd med soloen. Hvis ikke kunne det blitt en kjip biltur for mine stakkars foreldre. De pleier alltid å værre kjempenervøse når jeg opptrer; for jeg blir så utrolig sint og skuffa om jeg gjør noen feil. Natalie, som spiller saksofon, spilte kjempebra på soloen sin! Vi måtte reise oss mens vi spilte, og etterpå måtte vi solistene reise oss for å bukke. Skummelt!

Hvordan det gikk? Vel, avstandene var litt store. Trommene var langt unna oss, og instrumentgruppene var generelt spredt. Noen av tonene mine var litt stygge(det var det forhåpentligvis ikke så mange som hørte da), og vi rota litt med rytmikken av og til. Likevel; jevnt over kan vi si oss fornøyde. Vi vinner ikke for å si det sånn, men det var heller aldri målet. Jeg tror egentlig at vi kommer til å få 4. plass. Nevnte jeg at det er fire korps som konkurrerer om den prisen Det gjør likevel ikke så mye. Vi vant pris for ”Sjarm og spilleglede” en gang i Lillehammer, så det kan vi leve på. Uansett; jeg kjenner at jeg faktisk er litt stolt av korpset mitt. Uansett.

Da har jeg vel egentlig fylt omtrent fire Wordsider med oppdateringer. Stort mer har jeg vel faktisk ikke å si, utrolig nok. Hører på Megadeth nå. Kjenner at jeg er litt tom og utlada; det har skjedd mye, og jeg har gitt mye av seg selv. Det er en utladning i seg selv å opptre. Man blir så gira, så anspent og så konsentrert. Det er herlig, men det krever faktisk litt også.

Tror ikke at jeg skal gjøre så mye i kveld. Hjemmelaget pizza og TV frister faktisk litt. Sløvt, men jeg vet liksom ikke hvor jeg skal finne kreftene til å gjøre noe annet enn det. Trenger vel bare en sånn kveld! Dessuten skal jeg opp ganske tidlig i morgen, så orker ikke stresse. Så vi snakkes.