Mandag - Tragisk.

Hei.

Jeg vil bare synke ned i et hull og gjemme meg. Seriøst. Så ufattelig flaut! På korps i dag fikk jeg endelig til soloen min. Følte egenlig at det hørtes greit ut. Selvfølgelig; siste gang jeg skal spille den, får jeg beskjed om å reise meg. Ikke noe problem vel. Men det var det tydeligvis. Plutselig får jeg ikke fram en eneste tone. Jeg må stoppe i flere takter, og resten av soloen blir helt forferdelig. Hadde tårer i øynene, for var så sinnsykt flau. Tenk om det skjer på konserten? Jeg er en altfor ustabil kornettspiller. Seriøst. Jeg vet jo at jeg kan bedre! Hvorfor klarte jeg ikke å vise det?
Så stygt har jeg aldri spilt før, det er faktisk sant.

Mamma henta meg i alle fall til pausa, og vi dro til Donken. Der traff jeg Birgitte, og hun får meg heldigvis alltid i godt humør. Vi spilte igjennom ”In THe Midnight Hour”. Etter en del feiling og styr, begynte bandet endelig å få det til. ”Konserten” eller hva man nå skal kalle det, begynte klokka åtte. Jeg begynte å bli litt nervøs, men fikk aldri helt den store skjelven. På øvinga var jeg ikke fornøyd med lyden, men fikk en annen mikrofon nå, og med ett var det masse bedre! Tror ikke bandet har spilt den sangen så bra før; alle kom jo inn der de skulle og holdt takta. Ikke verst. Jeg aner ikke hvordan jeg sang; egentlig tror jeg at det hørtes ganske så merkelig ut, menmen … Verre enn soloen min kan det i alle fall ikke bli.

Nå har jeg akkurat kommet hjem, og sitter her og venter på Paradise. Har ellers ikke gjort så mye i dag; herlig at vi ikke har så mye lekser. Naturfagprøva som er på fredag, skal jeg ta neste mandag. Altså; jeg har god tid foreløpig. Noe litt verre er at vi skal ha tyskframføring på torsdag, og ikke bare en, men to! Det passer rimelig dårlig(skjønt; når passer sånne ting bra?) Jaja, vi får bare ta det som det kommer.

Ellers; en helt vanlig skoledag i dag, bortsett fra at det var konsert i fjerdetimen. Maxim fortalte meg og Sandra at det var lounge eller noe sånt den musikken kaltes. Uansett; jeg ble skikkelig revet med. Folk var så flinke. Gitaristen var faktisk helt rå, og musikerne var så samspilte at det nesten var litt sånn sykt.

I går var det altså onkel Kjartan som skulle feires. Det var utrolig koselig; slekta var i slaget som alltid, og så bra tror jeg aldri vi har sunget en bursdagssang før heller. Og mye god mat; det var der også. Var faktisk skikkelig sulten jeg! Vi gikk ganske tidlig da. Jeg satt på med foreldra mine ut til stadion, henta billettene, og møtte Marte ved inngangen. Vi var klare for kamp! Seriøst. Det var en skikkelig nedtur, sånn egentlig. Bra at jeg hadde Marte å snakke med, for spillet på banen ga oss ikke akkurat så mange spenningstopper. 1-0 ble det da altså til pause, og selv om jeg hadde en 1-1-følese, var det sykt herlig. Da det bare var ca 5 minutter igjen, begynte jeg faktisk å få håpet. Da måtte selvfølgelig Start score. Det var seriøst kjipt; alle skjønte vel at slaget var tapt, eller uavgjort i denne omgangen da. Jaja, 1 poeng er bedre enn ingen, men, det er egentlig ikke bra nok. Vi kan fort dette av om vi ikke tar oss sammen!

Da jeg kom hjem, var foreldra mine enda ikke kommet hjem, og jeg hadde ikke nøkkel. Ringte Alex og prata med han. Frøs sånn at jeg satte meg i garasja i bilen til pappa. Funka fint det. Folka kom da omsider, og da ringte jeg Isabel. Vi hadde en skikkelig god samtale; om alt som er viktig her i livet. Faktisk.

Kommer egentlig ikke på så sykt mye mer å skrive. Snakkes.

Dagens sang: Annihilator: Brain Dance.