Fredag - Hjemme fra Hellesylt.

Hei.

Da er jeg altså hjemme fra Hellesylt og en herlig telttur med gjengen! Den eneste som mangla var deg, Camilla, og bare så du vet det; det merkes godt. Ja, Camilla er da som du sikkert allerede har skjønt, en supergod venninne av meg som går i klassen min.

I alle fall; i går var det å komme seg opp klokken åtte(ti over ble den, men uansett), og så tok vi bussen fra Moa klokka halv ti. Noen gikk på i byen også, men samma det egentlig.

En livlig busstur ble det! Jeg skjønte allerede da at dette kom til å bli en kjempefin tur. Jeg og Silje satt sammen, og det var veldig genialt. De andre var heller ikke langt unna.
Da vi kom fram, rundt halv tolv, var det bare å begynne på oppgaven med å sette opp teltet. Det var litt vanskelig, men vi fikk det da opp til slutt. Dessuten fikk jeg og Helene vist bæreskillsa våre. Vi er supersterke, ikke sant, Helene? Jeg spør bare henne, for det er bare hun som har det rette svaret.

Etter at teltet var satt opp, måtte luftmadrassene pumpes opp. Å pumpe de fire luftmadrassene vi hadde for hånd, var ikke fristende, så det endte med at vi tok dem med oss bort på bensinstasjonen. Det funka utrolig bra, faktisk.

Da v vi var ferdige med å lage oss til, gikk vi en tur på butikken, og deretter ned mot sjøen. Ingen av oss bortsett fra lillesøstra til Sandra, Malin, og venninna hennes Mariell, turde bade. Marita og Sandra var de nærmeste; de hadde i alle fall beina uti. Vi lå en stund og solte oss, før det bar av sted tilbake til campingplassen og det elskede teltet vårt. Vi tok bilder og skravla til det var mat. Grilling av hamburger, pølser og mashmellows er veldig koselig. At jeg sølte Solo over hele meg, hørte vel også med, vil jeg tro.

Etter det gikk vi en tur opp til fossen. Det er utrolig så mektig naturen kan være! Ellers var det allsang på høyt plan med Jeg gikk en tur på stien og i mitt og Helens tilfelle, en selvkomponert og litt *kremt* ”spesiell” versjon av Lisa gikk til skolen.

Da vi kom tilbake, fant vi snart ut at det var på tide å se film. Vi så … Buddy. Jeg vet; tredje gangen siden jeg begynte å skrive blogg men, ærlig talt. Den er så fin!

Etter filmen gjorde vi egentlig ikke noe spesielt før vi krøp ned i soveposene. Å få system i tingene våre var umulig; seksmannsteltet ar kaotisk og fylt av bager, klær, mobiler, kameraer osv. Hvordan vi har klart å få med oss alt hjem er et under. Skjønt; det er det jo ikke sikkert vi har.

Ufattelig nok sov jeg ganske godt. Folk begynte å bevege seg klokken sju i dag tidlig, men vi sovna heldigvis til igjen, og var ikke våkne igjen før rundt halv elleve. Da var det pakking og litt sånne ting før vi gikk på bensinstasjonen for å sjekke bussruter. Vi fant ut at ti på halv fembussen passa perfekt.

Etter det spiste vi frokost, og så var det tid for å spise softis. Jeg hadde hørt så mye om softisen her i Hellesylt at jeg bare måtte smake. Og ja, god var den.

Noe av det verste med å være på tur, er å pakke til å reise igjen, men det måtte imidlertid gjøres. Vi skrapte sammen tingene våre, og jeg begynte endelig å få litt system. Jeg fant til og med igjen solbrilleglasset(solbrillene mine knakk, men jeg tror jeg skal få fiksa dem).

Å pakke sammen et telt høres kanskje lett ut, men det var faktisk litt vanskelig. Ikke minst skulle brettinga av teltet vise seg å være komplisert, men faren til Sandra hjalp oss til slutt, og da gikk det bra.

Da vi var ferdige med å pakke sammen teltet, gikk vi mot kiosken igjen for å se på OL-åpninga. Vi satt der vel i omtrent førti minutter, før vi fant ut at vi trengte noe å spise. Sandra, Birgitte og Silje delte en pizza, men jeg orka ikke tanken på pizza(gjett hva vi spiste da jeg kom hjem fra Sandra på onsdag da?), så jeg kjøpte en skinkesalat. Marita kjøpte hamburgertallerken, så jeg var ikke den eneste som droppa ut av ”Pizzagjengen”. Forresten dro Helene videre på hytta si i totida.

Klokka gikk fort, og det var ikke stort mer vi fikk tid til. Å kjøpe godteri til bussen og litt avslapping rakk vi heldigvis, og ti på halv fem satt vi glade, fornøyde, men veldig trøtte på bussen. Det var en ganske stille, men tilfreds gjeng som dro hjemover.

Nå har jeg øvd litt, og vi skal vel snart spise. Jeg mener det; Langevågsdagene? Aldri mer. Jeg synger jo ikke fint engang! I alle fall ikke nå. Kanskje jeg satser litt mye? Kanskje jeg bare skal gi opp? Eller kanskje bare kutte av meg begge armene? Selvfølgelig skal jeg ikke gi opp musikken! Det er bare … Tungt akkurat nå. Jeg får det ikke til

Men da har jeg ikke så mye mer å skrive. Jeg har faktisk ikke sjekka Nettby enda, så det må vel gjøres.
Vi snakkes.